Folkehøgskolens historie

Det selvsagte startpunktet for en kortfattet folkehøgskolehistorie, er åpningen av Sagatun folkehøgskole i 1864 i Hamar sentrum, og den storslåtte åpningen av de nye skolebygningene i oktober 1865. Men den norske folkehøgskolen står i en større historisk sammenheng.

Idehistorisk har folkehøgskolen røtter både i fransk opplysningsfilosofi og tysk romantikk, men den som forener disse ideene på en særegen måte er Nicolai Fredrik Severin Grundtvig (1783 – 1872) som må sies å være folkehøgskolens grunnlegger. Grundtvigs ideer om det folkelige, det levende ord, muntlighet, det historisk – poetiske og livsopplysning ga grunnlaget for en samtalebasert pedagogikk og gjorde samtidig folkehøgskolen både i Danmark og Norge til en viktig faktor i byggingen av et folkestyre.

Grundtvig og den første folkehøgskole i Norden

Den første folkehøgskolen Norden var Rødding folkehøjskole som ble åpnet i Sønder-Jylland i 1844. Grundtvig leverte ikke en ferdig oppskrift på hvordan en folkehøgskole skulle arbeide eller se ut. Grundtvig hadde ikke et ferdig skoleprogram, men en åpen og uferdig pedagogikk der det pedagogiske programmet bare var antydet, men den overordnede retningen var klar. Han ønsket en nasjonal vekkelse, kamp mot latinsk og tysk undertrykking, og det skulle legges avgjørende vekt på morsmål og nasjonal historie. Målsettingen med folkehøgskolen skulle være «Livets Gavn og Livets Tarv», «Livets Brugbarhed», eller livet som det virkelig var. I 1837 skrev Grundtvig det lille skriftet «Til Nordmænd og en Norsk Høi-Skole» der noen av hans tanker ble tenkt i en norsk sammenheng.

Sagatun og Anker og Arvesen

Grundtvigs åpne skolepolitiske program passet meget godt inn i norsk virkelighet i midten av 1800-tallet. Grundtvigs tanker var allerede på plass i Norge, i kirken gjennom res.kap. Wilhelm Andreas Wexels i Kristiania og i skolen av Ole Vig, en meget viktig person i tidlig norsk skolehistorie. Det var likevel Herman Anker og Olaus Arvesen som sammen klarte å starte Sagatun folkehøgskole, ideene hadde de fra Grundtvig, og Herman Anker hadde en arvet formue som han brukte på skolen. Historien om Anker og Arvesen og Sagatun folkehøgskole er et viktig referansepunkt i norsk frilynt folkehøgskolehistorie, og perspektivene fra Sagatun, både pedagogisk, kulturelt og politisk, gir mening helt fram til i dag.

Vonheim og Chr. Bruun

I 1867 åpnet Chr. Bruun sin folkehøgskole på en gård i Sel i Gudbrandsdalen, og med Vonheim som i 1872 ble etablert med egne bygninger i Gausdal, kom den andre markante folkehøgskolen i gang. Chr. Bruun ble en omstridt person, men skolen han holdt i Gausdal ble legendarisk. Til Gausdal flyttet Bjørnstjerne Bjørnson og mange andre kulturpersonligheter, og ble lærere på Vonheim. Bruun var nok mer opptatt av den danske filosofen Søren Kierkegaard enn av Grundtvig. Et foredrag Bruun holdt i Studentersamfunnet i Kristiania i 1872 ble en mediebegivenhet av de helt store i samtida, og skapte voldsom debatt og frykt blant konservative mennesker, særlig på grunn av Bruuns angrep på latinskolen. Foredraget ble i 1878 utgitt som bok, «Folkelige Grundtanker», og sikret Bruun varig innflytelse. Bruun og Vonheim var nok mer nasjonal enn Sagatun, mer moralsk og mer preget av bondebevegelsen enn Sagatun, men de to pionerskolene er begge merkesteiner på hver sin måte i frilynt norsk folkehøgskolehistorie.

Folkehøgskolens politiske stilling fram mot 1905

Grundtvig i norsk sammenheng ble en kamp på to fronter. I kirken ble Grundtvigs innflytelse nedkjempet av den framvoksende indremisjonsbevegelsen med professorene Gisle Johnson og Caspari i spissen, men på den politiske fronten ble folkehøgskolen en vital del av det daværende partiet Venstre. Folkehøgskolen ble, i tråd med Grundtvigs tanker om skole, samfunn og pedagogikk, en del av kampen for folkestyret, for parlamentarisme, landsmål, unionsoppløsning, avholdssak og allmenn bondereisning. Folkehøgskolen ble en del av den progressive nasjonale tenkinga som kulminerte med frigjøringa fra Sverige i 1905. Da den første kristelige ungdomsskolen startet i 1893, hadde det kommet og gått en lang rekke av folkehøgskoler gjennom årene 1864 til 1905. Stridigheter med konservative lavkirkelige hadde det vært hele tida, så når den nye kristelige ungdomsskolen kom ble dette enda tydeligere.

Folkehøgskolen etter 1905

Norge i 1905 var et førindustrielt samfunn, men industrisamfunnet utviklet seg raskt fram mot første verdenskrig. Folkehøgskolen hadde vært tydelig i kampen mot unionen, og det nasjonale motivet skulle følge folkehøgskolen lenge. I årene etter 1905 er folkehøgskolen på et vippepunkt og prøver å balansere den nasjonale arven fra unionsoppløsningen opp mot nye krav som følge av det nye samfunnet som grodde fram. Som skoleslag kjempet folkehøgskolen for å overleve rent økonomisk, og nå begynte folkehøgskolen å organisere seg. Lærerne organiserer seg i Noregs Høgskulelærarlag, og skoleslaget stiller krav til departementet om økonomisk støtte, men noen framtredende rektorer mente da at statsstøtte ville svekke folkehøgskolens frihet. Samtidig var elevrekruttering et vanskelig punkt. Fortsatt kom elevene fra bygdene, mens arbeiderungdommen fra byene ikke kom til folkehøgskolene, og dette ble oppfattet som et problem som ikke uten videre fant sin løsning.

Folkehøgskolen i mellomkrigstida

Folkehøgskolen feiret sitt 50-års jubileum i 1914 mens krigen raste i Europa. I jubileumsåret var det 22 folkehøgskoler, 25 amtsskoler (fylkeseide folkehøgskoler) og 9 kristelige ungdomsskoler. Det var uenighet mellom folkehøgskolene og amtsskolene om finansiering, og det var uenighet mellom folkehøgskolene og de framvoksende kristelige ungdomsskolene om idegrunnlag og pedagogikk. De kristelige ungdomsskolene hadde betydelig framgang i mellomkrigstida, både i antall skoler og når det gjaldt elever. Dette var vekkelsesbevegelsenes storhetstid, og ulikt kristendomssyn mellom indremisjonsskolene og de grundtvigianske folkehøgskolen var markant. Samtidig var mellomkrigstida vanskelig for folkehøgskolen. Krisa i landbruket gjorde at bøndene ikke så seg råd til å sende ungdom til folkehøgskolene, og staten minsket det økonomiske tilskuddet dramatisk. I bunnåret 1926 var det bare 1010 elever i frilynt folkehøgskole. Det bedret seg noe etter hvert, og i 1939 var det 29 skoler i drift med i alt 1826 elever. 75-års jubileet i 1939 ble feiret etter at verdskrigen hadde begynt, og dette preget selvsagt jubileet.

Folkehøgskolen i etterkrigstida

Når samfunnet skulle bygges opp etter fem års okkupasjon, fikk folkehøgskolen problemer med å finne sin plass. En utslitt og nedslitt bygningsmasse gjorde det ikke bedre, men det vanskeligste var nok myndighetens manglende tillit til folkehøgskolens bærende pedagogiske idegrunnlag. Var folkehøgskolen med sin utgave av folkeopplysningstanken nyttig nok? Ledende arbeiderpartipolitikere anklaget folkehøgskolene for å stå for en «himmelblå, livsfjern romantikk», og hadde derfor ikke livets rett. Og skolene slet faktisk med å framstå som attraktive skoler, elevene ble yngre, 18-årsgrensa ble vanskelig å opprettholde, og yngre elever var mindre motiverte og ikke egnet til folkehøgskolelivet. For å bøte på dette ble det nedsatt et utvalg, Høgskulenemnda, som skulle finne en vei ut av uføret. Forslagene til utvalget viste at folkehøgskolen hadde mistet troen på seg selv, og som en understreng i forslagene lå det at folkehøgskolen måtte bli mer lik det øvrige skoleverket. I denne vanskelige tida for folkehøgskolen kom det i 1949 et forslag fra departementet om ny lov for folkehøgskolen. Lovforslaget førte til omfattende debatt, om pedagogikk og fag, om vitnemål, men ikke minst om navn. Loven skulle nemlig omfatte alle de tre ungdomsskolene, både de frilynte folkehøgskolene, de fylkeseide skolene, og de kristelige ungdomsskolene. De kristelige ungdomsskolene ble gjort til folkehøgskoler, og de frilynte folkehøgskolene havnet under samme lov med et skoleslag de oppfattet hadde et annet arbeidsgrunnlag, både livssynsmessig og pedagogisk. Debatten fra 1949 fortsatte helt fram til poengvedtaket i 1997, og henger vel med i noen sammenhenger fortsatt.

Folkehøgskolen i 1960 – og 70 årene

Med 60-årenes student- og ungdomsopprør, kom en helt ny tid for frilynt folkehøgskole. I 1964 var folkehøgskolen 100 år, og jubileet ble feiret med brask og bram. Mens det i skoleåret 1957-58 var 5716 elever fordelt på 72 skoler, var det i jubileumsåret 13008 elever fordelt på 74 skoler. Nå kom elever fra hele landet, de kom til en skole fri for eksamenspress og pensumtvang, de kom til en skole som hadde frigjort seg fra obligatoriske fag som regning, samfunnslære og norsk, men som hadde utviklet nye tilbud: musikk, drama og teater, friluftsliv, kunst og forming. Folkehøgskolen hadde maktet å fornye seg, og ble belønnet med mange elever. Den pedagogiske debatten var levende, og ganske hard, særlig om folkehøgskolens stilling til EEC, men også om hverdagslivet på folkehøgskolene. Boka «En skole for livet» en antologi redigert av Leif Longum er et synlig bevis. Sosialpedagogiske utfordringer, narkotikaproblemer, elevdemokrati og frigjøringspedagogikk var viktige temaer. Avstanden mellom frilynt folkehøgskole og de kristelige folkehøgskolene var større enn noen gang.

Kompetansestrid og nye tider

1980-tallet ble et vanskelig tiår for folkehøgskole. Elevrekrutteringa sank markant når nye tendenser med jappetid, kort utdanning og høy lønn, ble en slags ny norm blant ungdom. Det som likevel preger folkehøgskoledebatten fram mot 1997, er den lange og seige kampen om kompetanse, en debatt som dypest sett handlet om folkehøgskolens sjel. Da NOU 39:1996 «Folkehøgskolens stilling i skoleverket» ble det tydeligere enn på lenge hvor stor avstanden var mellom frilynt folkehøgskole og de kristelige skolene. Det handlet om kurs under andre lover enn lov om folkehøgskoler, styresammensetning, elevalder og folkehøgskolens kompetanse. Problemene ble ikke løst før de tre poengene kom med Stortingsvedtaket i 1997, etter mange forsøk og prosjekter, og opptil flere viktige departementale rundskriv.

Folkehøgskolen på 2000-tallet

Folkehøgskolen må hele tida tilpasse seg nye tider, nye tendenser. Folkehøgskolen har alltid stått i ulike spenningsforhold, mellom tradisjon og fornyelse, mellom å være medkulturell og motkulturell, mellom det nasjonale og det universelle, og mellom det elitepregede og det folkelige. Folkehøgskolen er på sitt beste når disse spenningene tas på alvor. Det er mulig å ha et normativt syn på folkehøgskole, uten å ha en ferdig pedagogisk oppskrift. Pedagogisk frihet, folkeopplysning og allmenndanning er gode merkesteiner.

Skrevet av Arild Mikkelsen

 

Kalender