Historikk

Den første folkehøgskolen i Noreg vart opna i 1864 på Sagatun ved Hamar. I dag er det 78 skolar rundt om i heile landet, og mange av dei er over 100 år gamle.

Folkehøgskolens historie i Norge

Da folkehøgskolen startet i Danmark i 1844, var det delvis som en protest mot latinskolen, som Grundtvig kalte «den sorte skole», og det hang også sammen med kampen for den frie forfatningen som ble innført i Danmark i 1848-49. Folkehøgskolene var i første omgang et tilbud til danske landmenn om å bli dyktiggjort til sin daglige gjerning, men skolene skulle samtidig gi opplysning for hele menneskelivet. Formålet var å etablere en skole som kunne ta hånd om hele mennesket. Folkehøgskolene skulle ha en tredelt oppgave ved at elevene skulle lære både av, om og for livet. De skulle både bli dyktigere i sitt daglige arbeid, og deltakere i det demokratiske fellesskapet som var i ferd med å vokse frem.

For Grundtvig, som la idegrunnlaget for folkehøgskolebevegelsen, var det derfor viktig å vektlegge det praktiske som balanse og avveining mot det teoretiske, og det muntlige og levende ord mot det ensidig bokpregede. Han la vekt på samtalen som et bærende prinsipp, og ville med begrepet «den levende vekselvirkning» gjøre både lærere og elever til likeverdige deltakere i samtalen, som skulle være et grunnleggende element i folkehøgskolen.

Det var Christen Kold som førte noen av Grundtvigs skoletanker ut i livet, med vekt på samtale og folkelighet, men med større vekt på oppdragelse. I tillegg stod Kold for en kombinasjon av nasjonal oppvekking og kristen forkynnelse og evangelisering.

 

Ncolai Frederik Severin Grundtvig (1783 – 1872)

 

(Les mer om poeten, historikeren, presten, forfatteren og pedagogen Grundtvig her: http://grundtvigsiden.homepage.dk/ )

 

Den første norske folkehøgskolen ble startet på Hamar i 1864 av Olaus Arvesen og Herman Anker, og hadde sitt utgangspunkt i de danske folkehøgskolene. I 1876 ble det etablert over 30 offentlige amtsskoler. Det pedagogiske grunnsynet i noen av disse skolene lå nær opp til det som preget folkehøgskolene, men tilegning av formelle kunnskaper fikk en noe sterkere vektlegging. Fra 1890-tallet ble det etablert flere kristelige ungdomsskoler. I sin pedagogiske grunnholdning var disse på linje med de grundtvigianske folkehøgskolene, men la i likhet med amtsskolene noe mer vekt på kunnskapstilegnelse. Dessuten hadde de et klart kristelig, forkynnende sikte. De kristelige ungdomsskolene ble delvis etablert som en reaksjon på den kulturradikalismen som preget noen av de grundtvigske folkehøgskolene.

Ved forrige århundreskifte var altså folkehøgskolebevegelsen delt i tre grener: frilynte grundtvigske folkehøgskoler, amtsskoler og kristelige ungdomsskoler. Med innføring av lov om folkehøgskolar i 1949 ble disse tre grenene etter hvert oppfattet som ett skoleslag, med hjemmel i felles lov.

Folkehøgskolen har gjennom sin historie hatt ulike roller og samfunnsengasjement. Denne historien kan la seg fange inn ved å se på de spenningsforholdene folkehøgskolen har stått i, heller enn å beskrive folkehøgskolens historie som en lineær og entydig utvikling. Noen av de viktigste spenningsforholdene har vært:

Spenningen mellom det nasjonale og det universelle

Folkehøgskolen har vært medvirkende i oppbyggingen av den nasjonale bevissthet. Med sitt syn på folkelig kultur, tradisjon og språk, og med lokal plassering i bygder og utkantstrøk, var den en aktiv deltaker i prosessen der nasjonalstaten vokste frem i det 19. århundret. Samtidig har folkeopplysningstanken og folkehøgskolens idegrunnlag et videre perspektiv enn det nasjonale, og ønsker å peke mot det universelle ved å legge vekt på eksistensielle tolkninger av tilværelsen og hva det vil innebære å være menneske. Dette gir folkehøgskolen forutsetninger for å kunne praktisere mellomfolkelig solidaritet og kulturell brobygging og dialog. Spenningen mellom det nasjonale og det universelle aktualiseres i dag på flere områder der nasjonalstatens rolle nedtones og det globale samfunnet vokser frem.

Spenningen mellom det elitepregede og det folkelige

Folkehøgskolen vokste frem som en motsetning til latinskolens elitepregede danningsideal. I Norge som i Danmark ble folkehøgskolen i første rekke en skole for bondeungdom og folk fra bygdene, og ble en del av bondeklassens kamp for sosiale, kulturelle og demokratiske rettigheter. Først etter andre verdenskrig ble folkehøgskolen også en skole for byungdom. Med dagens utvisking av gamle klasseskiller, og med fare for at nye grupper marginaliseres og faller utenfor i samfunnet, utfordres spenningen mellom det elitepregede og det folkelige på nytt for folkehøgskolen.

Spenningen mellom det medkulturelle og det motkulturelle

Folkeopplysningstanken tar utgangspunkt i at folket er myndig, ikke umyndiggjort og uten rettigheter. Med sitt syn på demokrati som folkestyre kan folkehøgskolen på mange måter sies å ha vært en moderniseringsagent. Synet på folkelig fellesskap bidro til å legge grunnlaget for det organisasjonslandskapet der for eksempel målbevegelsen, avholdsbevegelsen, arbeiderbevegelsen, ulike lavkirkelige bevegelser og den frilynte ungdomsbevegelsen vokste frem. Samtidig som disse bevegelsene arbeidet aktivt for modernisering og demokratisering av landet, var de også i opposisjon til statsmakten, og til krefter i samfunnet som hadde et instrumentelt syn på økonomi og pedagogikk.

Spenningen mellom tradisjon og modernitet

Folkeopplysning er et særnordisk begrep som har blitt knyttet til fremveksten av demokratiet og de folkelige bevegelsene. Folkeopplysning er et dynamisk begrep, som må sees i sammenheng med den samfunnsmessige utviklingen og nye utfordringer. Selv om folkeopplysningsbegrepet endrer innhold over tid, er det fortsatt en solidarisk fellesskapstanke og åpen demokratisk samtale som er det grunnleggende. Dette er noe av bakgrunnen for at det nå finnes en fornyet interesse for nordisk og norsk folkeopplysning i flere europeiske land og i verden for øvrig, og at begrepet har aktualitet også i vårt moderne samfunn.

(Frå NOU 16:2001 «Frihet til mangfold – om folkehøgskolens rammevilkår»)