Av: Sigurd Ohrem

Den norske folkehøgskolen står i en særegen pedagogisk tradisjon der begrepene dialog og folkelig opplysning er grunnleggende. I den nye folkehøyskoleloven løftes disse begrepene frem som bærende prinsipper. For å forstå deres betydning i dag må de ses i lys av den idéhistoriske utviklingen fra opplysningstidens dannelsesideal til den nordiske tradisjonen for folkelig opplysning. Folkehøgskolen representerer ikke et brudd med opplysningstanken, men en omforming av den – fra et elitepreget prosjekt til en demokratisk og dialogisk praksis.

Opplysning og folkelig opplysning – to dannelsestradisjoner

Den europeiske opplysningstiden på 1700-tallet var preget av troen på fornuft, vitenskap og menneskets evne til selvstendig tenkning. Målet var frigjøring fra autoriteter gjennom rasjonalitet og universelle prinsipper. Selv om tradisjonen la grunnlaget for moderne demokrati og rettsstat, bar den likevel fremdeles preg av å være et eliteprosjekt. Kunnskap og dannelse ble formidlet ovenfra – fra embetsstand og akademia til folket. Dannelsen var knyttet til klassiske, akademiske idealer og et abstrakt, universelt kulturbegrep. Men hos  Immanuel Kant kan mangelfull opplysning også tolkes som en konsekvens av menneskets selvforskyldte umyndighet. En slik forståelse innebærer at det også kreves en aktiv ytelse fra den enkelte borger, særlig i form av selvstendig dømmekraft. Dette åpner for en utvidelse av opplysningsbegrepets normative rekkevidde, og peker i retning av den nordiske folkehøyskolemodellen.

Den nordiske tradisjonen for folkeopplysning

I videreføringen av opplysningstiden vokste det på 1800-tallet frem en nordisk tradisjon for folkelig opplysning. Her forstås opplysning ikke som overføring av ferdig kunnskap, men som en prosess som springer ut av folkets egne erfaringer, språk og livsverden. Kunnskap utvikles gjennom dialog, muntlig formidling og aktiv deltakelse. Der den klassiske opplysningen hadde et ovenfra-perspektiv, har den folkelige opplysningen et nedenfra-perspektiv. Kultur og danning skapes i fellesskap, ikke formidles som ferdige idealer. Dette skillet er avgjørende for å forstå folkehøgskolens særpreg. Skolen viderefører opplysningstidens ideal om frihet og myndiggjøring, men forankrer det i en demokratisk og livsnær praksis.

Å opprettholde en unik danningsarena

Folkehøgskolen i Norge kan forstås som noe langt mer enn et alternativt skoleår; den er en særegen danningsarena der læring vokser frem i levd fellesskap. I forlengelsen av tankene til N.F.S. Grundtvig bygger folkelig opplysning på en idé om at innsikt ikke primært tilføres ovenfra, men springer ut nedenfra – fra menneskene som deltar. Elevene møter ikke som tomme mottakere av kunnskap, men som bærere av erfaringer, språk, kultur, livssyn og sosiale erfaringer. Dette mangfoldet er ikke en utfordring som må jevnes ut; det er selve kilden til opplysningen.

Når skolen er fri for karakterer og eksamen, forskyves tyngdepunktet fra prestasjon til deltakelse. Samtalen blir ikke et sted for å levere riktige svar, men et rom for å utforske, tvile og formulere seg i møte med andre. Med internatet som unik dannings arena kan samtalen bli kontinuerlig og i tillegg tilføres en praktisk og eksistensiell dimensjon. Arenaen og utfoldelsen for dialog og opplysning utspiller seg ikke lenger bare i undervisningstimene, men i hverdagslivet – i måltider, på kvelder, i spontane diskusjoner, og, ikke minst, i de sosialpedagogiske praksis sammenhengene. Her oppstår den levende vekselvirkningen mellom elev og elev, og mellom lærer og elev, der alle deltar på like fot og lar seg influere og bevege.

En annerledes lærerrolle

I dette rommet for dialog har lærerrollen en særskilt betydning og plass. Læreren er ikke først og fremst en autoritet i kraft av å sitte med fasiten, men har som hovedoppgave å sørge for holde dialogen åpen og kontinuerlig flytende, gjennom å strukturere og trygge. Dette innebærer å lytte innlevende og aktivt,, stille spørsmål som utdyper og utfordrer, og samtidig våge å sette grenser når dialogen sklir ut eller blir utrygg. Den dialogiske praksisen forutsetter faglig bevissthet og relasjonell kompetanse. Men den forutsetter også en pedagogisk kompetanse som ikke nødvendigvis kan suges av eget bryst. For å mestre dette kreves både erfaring, kunnskap og øvelse i å facilitere dialogprosesser, en kompetanse som ikke nødvendigvis står på mastergradens pensumliste. Læreren må bl.a. kunne balansere mellom å være deltaker og leder, mellom nærhet og ansvar. Autoriteten ligger ikke i å dominere samtalen, men i å sikre at den forblir et sted for felles erkjennelse.

Skolenes ansvar

Samtidig hviler det et ansvar på skolen som institusjon. Det er ikke nok å ønske dialog; rammene må faktisk muliggjøre den. Skolen må legge til rette for små nok grupper, tid til samtale, arenaer for refleksjon og et miljø preget av tillit. Den må støtte lærere i å utvikle dialogisk kompetanse og tydelig forankre dialogen i skolens pedagogiske selvforståelse. Internatlivet må organiseres slik at fellesskapet blir inkluderende, en arena for alle individer og grupper. Uten bevisst institusjonell tilrettelegging kan dialogen lett reduseres til en idealistisk intensjon.

Folkehøgskolen er unik ikke bare fordi den åpner for dialog, men fordi kan og bør bygge strukturer for å romme og bære den. Når lærerens dialogiske praksis og skolens ansvarlige tilrettelegging virker sammen, skapes et rom der elevene kan sette ord på egne erfaringer, utfordres av andres og gradvis utvikle større bevissthet om seg selv og samfunnet. Opplysning blir da ikke et ferdig produkt som overleveres, men en prosess som oppstår i møtet mellom mennesker – forvaltet av en skole som tar både friheten og ansvaret på alvor.

En normativ forpliktelse: dialog som demokratisk praksis

I dag kan ikke dialog reduseres til en hyggelig samtaleform eller en metode blant andre. I en tid preget av polarisering, utenforskap og digitale ekkokamre må dialog forstås som en normativ forpliktelse. Den gir seg på ingen måte av seg selv, ei heller i folkehøyskolen. Den moderne folkehøgskolen må aktivt skape rom der ulike erfaringer, livssyn og sosiale bakgrunner møtes i reell meningsutveksling. Også dette krever dialog og dialog kompetanse blant personalet. Det innebærer å trene ungdom i å tåle uenighet, begrunne egne standpunkter og lytte med ekte interesse til andres synpunkter, kort sagt, å utvikle evnen til å la seg utfordre.

Dersom dialogen mister sin gjensidighet og sitt alvor, svekkes også skolens demokratiske mandat. Folkehøgskolen bør derfor bevisst organisere undervisning, internatliv og fellesarenaer slik at alle stemmer får plass – særlig de som ellers ikke høres. Dialog må være strukturerende for skolens kultur, ikke bare et tillegg til den, eller noe en tar i bruk av og til, til de såkalt vanskelige samtalene. Å påbegynne en dialog når et problem har oppstått vil alltid for sent.

Folkelig opplysning som inkluderende myndiggjøring

Tilsvarende kan ikke folkelig opplysning forstås nostalgisk som en videreføring av nasjonal kultur alene. I et mangfoldig samfunn må den tolkes som en forpliktelse til å inkludere hele bredden av ungdom – på tvers av sosial bakgrunn, funksjonsevne, livssyn og kulturell tilhørighet. Folkelig opplysning i dag betyr å ta unges ulike erfaringer på alvor og gjøre dem til utgangspunkt for felles refleksjon.

Dette krever mer enn åpenhet; det krever aktiv inkludering. Skolen må arbeide systematisk for å senke økonomiske, sosiale og kulturelle barrierer for deltakelse. Den må motvirke reproduksjon av privilegier og i stedet styrke dem som står i fare for å falle utenfor utdanning og samfunnsliv. Folkelig opplysning er dermed ikke bare en pedagogisk metode, men et sosialt og demokratisk ansvar: å bidra til at alle unge opplever seg som betydningsfulle deltakere i fellesskapet.

Folkehøyskoleloven i dag

Når folkehøyskoleloven har tatt inn begrepet folkelig opplysning, uttrykkes det både en samfunnsforventning og en normativ forventning skoleslaget har vært med på å skape. For øvrig står det lite eller ingenting om pedagogiske prinsipper i loven, men det gjør det til gjengjeld i formålsparagrafen, der formuleringer som det å «fremme allmenndanning, folkelig opplysning, aktivt medborgerskap og menneskeverd.» er helt sentrale. Det må jo bety at det skal gå fram av kursplanen at formålet blir ivaretatt, ikke bare for eksempel at det undervises i det og det faget, men også med fag, på en måte som ivaretar det overordnede målet. Dermed kan man, i alle fall indirekte, tenke seg at dialog og folkelig opplysning kan ligge til grunn for det som formuleres i paragraf 14 i loven; kursplanen bør gjenspeile verdigrunnlaget, og særlig de pedagogiske verdiene.

Demokratisk dannelse forutsetter sosial inkludering

Folkehøgskolen skal også være en arena for demokratisk modning og sosial inkludering. Den skal ikke primært levere målbar kompetanse, men bidra til å forme myndige mennesker som kan delta aktivt i samfunn og offentlighet. Dette gir seg ikke av seg selv. I en tid der utdanning i økende grad instrumentalisers og måles etter nytteverdi, bør folkehøgskolen fortsatt bety et alternativ. Dens insistering på at danning, fellesskap og demokratisk øvelse har egenverdi, bør forplikte også den pedagogiske praksis og skolenes aktive tilrettelegging for dialog. Slik tilrettelagt vil folkehøyskolen fortsatt kunne spille en avgjørende rolle i arbeidet for økt demokratisk deltakelse blant unge.

Avslutning

Folkehøgskolen er en historisk syntese av opplysningstidens frihetsideal og den nordiske tradisjonen for folkelig opplysning. I dag må denne arven forstås normativt: Dialog skal praktiseres som forpliktende demokratisk samhandling, og folkelig opplysning skal realiseres som inkluderende myndiggjøring av hele ungdomsbefolkningen. Slik kan folkehøgskolen fortsatt være en skole for livet – ikke bare ved å formidle kunnskap, men ved å danne borgere som både kan og vil delta i et mangfoldig og levende demokrati.