Som ansatte på Follo Folkehøgskole ser vi hvert år nye elever komme inn døren. Elever fra hele landet, men også fra vår egen region. Elever som brenner for dans, musikk og film for å nevne noe. Elever som har falt ut av videregående. Elever som er på jakt etter nye venner.

Elever som trenger å starte på nytt. Elever som trenger å komme seg vekk. Elever som trenger å bli selvstendige. Elever som vil noe.

Folkehøgskole er et etterlengtet friår for mange. Et år uten ordinær skole og eksamen – et år for å vokse og et pusterom i et prestasjonssamfunn. For å bli selvsikker. For å lære. For å bli selvstendig. Det er et år for å forstå verden. Lære seg å forholde seg til andre. Lære seg å vaske tøyet sitt selv. Håndtere økonomi og betale regningene sine. Folkehøgskole er et sjeldent rom hvor du får være «god nok» akkurat som du er.

Verdien din avgjøres ikke av en karakter, men hvem du er som menneske. Terskelen er lav for å teste nye ting, og å feile blir en del av læringen. For en del er det første gangen de kjenner på ekte følelse av mestring og å fullføre noe.

I folkehøgskolen er fellesskapet viktig. Å bo tett på andre skaper sterke og ekte relasjoner. For mange er dette første gangen de virkelig føler tilhørighet. Å møte mennesker som er annerledes enn deg og som du naturlig kanskje ikke ville omgått bryter ned fordommer og gir forståelse for ulike bakgrunner, kulturer og livssyn. 

Det gjør alle oss på Follo til mer åpne og empatiske mennesker.

Mange beskriver folkehøgskoleåret som det viktigste i sitt liv. Det gir retning, venner og minner for livet. Så Folkehøgskolen er ikke et pauseår. Det er et livsår. Har vi dermed råd til å la det være? Har vi som samfunn råd til å ta fra unge denne muligheten. Enkelte mener at man burde komme seg raskere gjennom utdanning og ut i arbeid, men hva er egentlig poenget med å skynde seg hvis man ikke vet hvor man er på vei? Ett år brukt på å bli tryggere i seg selv, mer bevisst på egne valg og bedre rustet for livet er ikke bortkastet tid.

Fremfor alt er det kanskje en investering! 

Så hvem tar imot de som trenger et år for å finne fotfeste hvis folkehøgskolen forsvinner? 

Hvem sørger for at disse unge som er vår fremtid får et trygt sted å være? Vi hører det ropes at vi skal bekjempe utenforskap – men er det en institusjon som virkelig kjemper mot utenforskap så er det Folkehøgskolen. Og et samfunn med færre som faller utenfor er et sterkere samfunn. 

Vil vi være et samfunn som kun prioriterer målbare resultater eller vil vi være et samfunn som investerer i mennesker?

Vi er stolte av å være en del av Akershus Fylkeskommune. Det betyr at vi ikke bare er en skole – vi er et samfunnsoppdrag. Gjennom 150 år har Fylkeskommunen tatt et ansvar for fellesskapet. Det signaliserer at vi som samfunn mener at unge mennesker er verdt å investere i, også utover det målbare.

Offentlig eierskap betyr at tilbudet ikke styres av profitt, men av menneskelige behov. Jeg håper at Follo Folkehøgskole også i fremtiden vil stå som en synlig bauta i Vestby, men også i Akershus Fylke. For i en verden som roper «prestèr mer!», trenger vi steder som hvisker «vær deg selv».

Så trenger vi Folkehøgskolen? 

Så absolutt!