Fattiggutten Dag Solstad fra småbyen Sandefjord ble en av Norges største forfattere. Dag Solstads vei fra oppveksten i Vestfold til en helt sentral posisjon i norsk litteratur er i seg selv en fortelling om oppbrudd og forvandling. Men hva var det egentlig Solstad brukte et langt forfatterliv på å undersøke? I Eksistensens laboratorier – Dag Solstad som romantenker, går Sigurd Ohrem gjennom hele romanforfatterskapet på jakt etter en sammenhengende idé under de mange skiftene i stil, politisk orientering og litterær form.
Ohrems svar er at Solstad gjennom mer enn femti år stadig vendte tilbake til de samme grunnleggende spørsmålene om menneskets eksistens. Hvordan skaper man mening i en verden som ikke tilbyr noen ferdig mening? Hva vil det si å være fri? Og hva skjer når den tilværelsen man har innrettet seg i, plutselig viser seg som fremmed, uutholdelig eller absurd?
Det er derfor neppe tilfeldig at bokens første kapittel har fått tittelen «Den evige reisen vekk». Solstads romanpersoner er på forskjellige måter mennesker som ikke finner seg til rette. De forsøker å komme seg bort – fra en rolle, et miljø, en politisk overbevisning, et borgerlig liv eller kanskje fra seg selv. Ohrem betrakter forfatterskapet som en sammenhengende utforskning av den subjektive menneskelige tilværelsen under skiftende historiske betingelser. Personene lever i ulike epoker og sosiale sammenhenger, men erfaringene av meningstomhet, absurditet og fortvilelse – og muligheten for frigjøring – går igjen.
Sigurd Ohrem
Her ligger også en annen tanke som er viktig for Ohrems lesning: Mennesket lever ikke bare et liv, men forsøker samtidig å forstå og fortelle hva dette livet er. Det avgjørende spørsmålet blir dermed om vi selv kan bli fortellere i våre egne liv, eller om vi nøyer oss med å bli fortalt hvem vi er – av historien, samfunnet, familien, politikken og rollene vi har havnet i.
Eksistensiell rundreise
Vi blir med på en eksistensiell rundeise i boka hvor Ohrem lener seg til filosofer som Løgstrup, Kirkegaard og Camus. En grunnide i Solstads univers synes å være at livet i hovedsak er meningsløst, og at det er opp til hver enkelt å skape en hensikt med det.
Eksistensens laboratorier er anlagt som en vandring gjennom hele romanforfatterskapet. Ohrem følger Solstad fra Irr! Grønt! og de politiske 1970-tallsromanene via Roman 1987, Bjørn Hansen, Elias Rukla, professor Andersen og T. Singer, og fram til Solstads posthume utgivelse: Endelig! Lykken. Etterordet har betegnende nok fått tittelen «Ved reisens ende». Slik blir den kronologiske gjennomgangen samtidig en undersøkelse av hvordan de samme eksistensielle spørsmålene stadig vender tilbake.
Et av Ohrems viktigste analytiske grep er begrepet «ikoniske situasjoner». Alle som har lest Solstad, kjenner denne typen scener: Elias Rukla som går løs på paraplyen sin i Genanse og verdighet, gymnaslæreren som sykler på vannet, professor Andersen som unnlater å melde fra om et mulig mord, Bjørn Hansen som gjennomfører sitt spektakulære bedrag og later som han er lam. Ohrem trekker også fram barnebarnet Viggos hanggliderflukt over Lifjell.
I boken blir slike episoder å forstå som eksistensielle metaforer. De er øyeblikk der hverdagens orden bryter sammen og en annen mulighet plutselig åpner seg. Personene gjør noe som tilsynelatende ikke passer inn i deres eget liv. Dermed blir den absurde eller ekstreme handlingen også et forsøk på å bryte med den historien de hittil har vært fanget i. Spørsmålet er om de gjennom bruddet faktisk makter å bli fortellere av sine egne liv – eller om også forsøket på å unnslippe det ofte begredelige livet leder inn til enda en fortelling de ikke behersker.
Dette gjør det mulig å se forbindelser mellom romaner som ellers kan fortone seg svært forskjellige. Det politiske engasjementet hos Arild Asnes og gymnaslærer Pedersen, Elias Ruklas sammenbrudd, professor Andersens handlingslammelse og Bjørn Hansens absurde prosjekt kan leses som ulike svar på beslektede problemer. Meningstap, dødelighet, angst og fortvilelse går igjen, men det gjør også drømmen om at krisen kan åpne for en form for frigjøring.
Her får også «den evige reisen vekk» en dypere betydning. Reisen trenger ikke først og fremst være geografisk. Den kan være et forsøk på å komme seg ut av en allerede fastlagt fortelling om hvem man er. Den politiske omvendelsen kan være et slikt forsøk. Det kan også paraplyknusingen, bedraget, flukten eller den plutselige vegringen mot å handle. Solstads personer forsøker igjen og igjen å tre ut av sitt gamle liv og gjøre noe som kan forandre historien videre.
«Den evige reisen vekk»
Ohrems prosjekt er dermed mer ambisiøst enn å påvise filosofiske referanser hos Solstad. Filosofien brukes som et redskap til å undersøke hva romanpersonene faktisk gjør med livene sine.
Det er også her Eksistensens laboratorier søker å tilføre Solstad-litteraturen noe nytt. Eksistensfilosofiske lesninger finnes fra før, men de har ifølge Ohrem først og fremst vært avgrenset til enkeltartikler og deler av forfatterskapet. Ambisjonen her er å gjøre det eksistensielle perspektivet til en gjennomgående lesemåte, fra den unge til den gamle Solstad.
Tittelen Eksistensens laboratorier er i så måte treffende. Solstads romaner blir forsøksrom der mennesker prøver ut hva et liv kan være. Gang på gang slår det normale livet sprekker. Bak rollene, tilpasningen og hverdagens selvfølgeligheter åpner det seg et ubehagelig spørsmål: Må historien fortsette slik den hittil er blitt fortalt?
Fra fattiggutten i småbyen til den aldrende forfatterens refleksjoner over tidens herjinger går det, slik Ohrem leser Solstad, en lang linje.
«Den evige reisen vekk» mer enn historien om å forlate et bestemt sted. Småbyen blir et bilde på det livet som allerede ligger der: de gitte omgivelsene, rollene og forventningene et menneske må begynne med. Spørsmålet hos Solstad er hva som skjer når dette ikke lenger er nok. Karakterer hans forsøker igjen og igjen å bryte opp, skifte retning eller foreta en handling som gjør det umulig å fortsette som før. Men friheten er aldri enkel. Man kan forlate et sted uten å unnslippe historien sin, og man kan bryte med sitt gamle liv uten å vite hvilket nytt liv som skal erstatte det.
Det er her tittelen Eksistensens laboratorier får sin kraft. Solstads romaner blir forsøksrom der mennesker prøver ut om livet kan fortelles annerledes – og dermed kanskje også leves annerledes. Reisen vekk blir ikke bare en flukt fra det man var, men et forsøk på selv å bli fortelleren av det som skal komme.
Det er et ambisiøst prosjekt Ohrem har begitt seg inn i. Boka er i sin kompleksitet ikke vanskelig tilgjengelig. Boka er svært gjennomarbeidet, ryddig satt opp med Solstads romaner i kronologisk rekkefølge og med noter etter hvert kapittel. Forfatteren trer inn i et område som kanskje har vært en smule tabu. Tilnærmingen til Gud og kristendommen i seg selv – som Solstad aldri tar avstand fra. F.eks. i Professor Andersens natt var dette svært nærværende, men ble i liten grad kommentert – var Gud blitt et tabu og tilnærmingen til det eksistensielle vanskelig? Her åpner filosofen Ohrem Solstad-universet for oss på en mesterlig måte som utvider Solstads forfatterskap for leseren.
