Jeg er 43 år gammel. Jeg er, så vidt jeg vet, ved mine fulle fem. Jeg har aldri vært i fengsel eller vært innlagt for noe verre enn et overrevet leddbånd. Jeg har ikke kastet med verken bløtkaker eller bomber og har aldri fornærmet kongefamilien offentlig. Jeg er interessert i politikk og har alltid vært politisk aktiv. 

Likevel får jeg ikke stemme ved norske Stortingsvalg.

Her kommer tilleggsopplysingen: Jeg har bodd i Norge i 23 år, men har valgt å beholde mitt danske statsborgerskap. Jeg er dansk. Født dansk. Har dansk aksent. Synger med pr automatikk når ”Det er en yndigt land” spilles og heier på det danske landslaget selv når de spiller mot Norge.

Dette gjør meg tydeligvis totalt uegnet til å ha politiske meninger i det landet jeg har valgt å bosette meg i – antakeligvis for resten av livet. Eller, jeg får ikke lov å omsette mine politiske meninger til handling. Jeg får ikke lov til å være med og bestemme hvem jeg synes er best egnet til å fatte beslutninger om min, og alle andres, framtid i dette landet.

Av en eller annen grunn, som jeg aldri har skjønt, så er jeg tydeligvis norsk nok, eller Oslo-borger nok, til å få lov til å velge lokalpolitikere. Men jeg får altså ikke stemme ved Stortingsvalg.

”Du kan bare bytte statsborgerskap” er det enkle rådet jeg får fra venner og kjente når jeg klager min nød (hvilket jeg gjør minst hvert fjerde år), men det er ikke så enkelt. Statsborgerskap, for meg, handler om følelser. Jeg er, foreløpig i hvert fall, mer dansk enn norsk og så lenge det ikke er mulig med dobbelt statsborgerskap så holder jeg fast i det ene jeg har.

For andre handler statsborgerskap ikke bare om følelser. Det handler om rettigheter. Jeg har møtt mange med utenlandsk statsborgerskap der de har organisert seg slik at den ene ektefellen har norsk statsborgerskap og den andre har fra hjemlandet – for på den måten å sikre rettigheter til visum og opphold i begge land. Helt naturlig, spør du meg, at for eksempel pakistanske innvandrere ønsker å sikre seg muligheten til å kunne flytte hjem for å nyte sitt otium.

Men de og jeg har det til felles at vi blir holdt utenfor det gode selskap. Vi kan selvfølgelig velge å betrakte det som en aldri så liten fornærmelse, hvilket jeg har tendenser til å gjøre når jeg får hauset meg tilstrekkelig opp, men vi kan også betrakte det som en mangel i demokratiet. Store grupper som lever det meste av sine liv i dette landet, og er avhengige av det som skjer på Stortinget, får ikke lov til å være med å påvirke.

Så får man spørre seg om dette ikke også gjør oss ”utelukkede” mindre interesserte. Hvis de ikke vil ha oss så skal vi vise at vi ikke bryr oss. Jeg tror det kan skje. Ønsker vi virkelig at store grupper i samfunnet ikke skal bry seg om landet de lever i og politikken som føres der?

Jeg mener naturligvis ikke at folke skal ha stemmerett i det øyeblikket de krysser grensen, men kan man ikke ha samme ordning som ved kommunevalg? Man oppnår rettigheten til å stemme når man har bodd et vist antall år i landet. 

Til sist – bare for å komme et annet argument i forkant. Nei, utlendinger har heller ikke stemmerett i mitt hjemland, Danmark. Og sikkert heller ikke i så mange andre land. Men er det virkelig grunn nok til å holde store deler av befolkningen utenfor de viktige beslutningene? Jeg mener ikke det.