Paradokser og ubehagelig sannheter – et lite reisebrev fra Dubai
som i Dubai. I et samfunn nesten uten demokratiske tradisjoner og med et
kvinnesyn som klippet ut av middelalderen har en by i løpet av 20 år skapt en
verden som på forbløffende vis likner de fremtidsversjoner Disney tegnet for
oss på 60-tallet.
Spektakulære og visjonære arkitektoniske løsninger i
glass, stål, aluminium og betong konkurrerer om det mest aerodynamiske utseende
og den mest ekstreme høyden eller de mest oppfinnsomme star-wars-aktige dekorasjonene.
En bilpark som overgår alt vi kan finne i europeiske og amerikanske byer, suser
frem og tilbake langs enorme motorvei-konstruksjoner i flettverk med luftige
metro-løsninger. Luksusbåter i multimillionklassen ligger tett som gullbarrer i
et bankhvelv langs de kunstige kanalene som er anrettet som en futuristisk
versjon av Venezia omkring hotellpalasser med gulldekorerte veggflater.
Supermarkeder med innendørs alpinanlegg og enorme sydhavsakvarier omsetter alt
verden kan by på av modernitet innen klær, smykker, møbler og elektronikk.
Men det mest fantastiske er likevel menneskene som
vandrer omkring langs strandpromenadene, på gullbasaren, i de luftkondisjonerte
kjøpesentraene og i de mange handlegatene. Få steder finner man så mange
varianter av menneskearten med så ulik kleskode og oppførsel. Folk fra alle
verdensdeler har søkt seg hit og fått arbeid i Dubais enorme byggeprosjekt.
Kvinner og menn, barn og gamle – og kvinner du bare kan se øynene på vandrer
side om side med babes som byr på det meste. Menn i shorts og singlet dulter
borti sheik-utseende arabere med fotside kapper og guttrah. Tatoverte og
piercede, lettkledde jenter omgås de som ser ut som vandrende telt.
ser ut til å herske en forbløffende rolig og gemyttlig atmosfære. Det er
imidlertid ikke umulig at dette bare er en tynn hinne over en ulmende gryte der
urettferdigheten bobler fra bunnen og opp, – også det et fortettet speililde av
den globale virkelighet. For bare 20% av de som bor her har noen form for
stemmerett, og Emirene i De Forenede Arabiske Emirater har nesten uinnskrenket
makt over naturressursene. Politiske partier er forbudt, og bildet av Dubais
øverste leder dekorerer offentlige bygninger og finnes på forsiden av alle
trykte publikasjoner. Fra vestlig hold kan vi gremme oss over mangelen på
demokrati i denne byen og ile til med å heve noen indignerte pekefingre, men
det blir fort en dobbeltmoralsk øvelse. For hvis vi løfter perspektivet til det
globale nivået igjen, så er det billig, stemmeløs arbeidskraft som gjør det
mulig for oss i Vesten å leve som vi gjør. Forskjellen er at vi slipper å omgås
dem på gaten. De befinner seg i noen skitne, lumre og mørke fabrikklokaler i
Kina eller i
Det er i sannhet behov for en arabisk vår, ikke bare i
Dubai, men over hele kloden. Den ubehagelige sannheten er at uten den
urettferdigheten som finnes under overflaten i Dubai, er de visjonære aerodynamiske
byggverkene og hotellpalassene neppe mulig. Like lite som våre vestlige liv er
mulig dersom global rettferdighet faktisk ble gjennomført.