Høflighet – dannelse eller ekskludering?

Man hører ofte folk som lar seg forarge over andres mangel
på høflighet og da handler det gjerne om brudd på uskrevne regler og
konvensjoner. Høflighet kan være oljen i samfunnets maskineri – det som får oss
til å fungere bedre sammen. Men når folk påpeker brudd på disse uskrevne
reglene kan det være lurt å ta et steg tilbake og spørre seg hvorfor akkurat
den regelen skulle overholdes. 

Jeg husker en av mine første middager hos svigermor etter jeg
hadde flyttet til Norge. Hun serverte en stek med poteter og saus. Mye saus.
Jeg merket meg at min svigerfamilie skrapte gaffelen over tallerkenen for å få
opp så mye av sausen som mulig – noe jeg oppfattet som et klart brudd på alle
bordmanerer. En gaffel skal stikke, aldri skrape. Men så så jeg svigermors
blikk på min tallerken og skjønte at nå var det jeg som hadde brutt reglene.
Jeg var i mindretall i en familie der det var uhøflig å ikke spise opp,
inklusive sausen.
Ulike kulturer – ulike regler
Dette var en filleting. Det ble ingen varige uvennskaper
over den manglende sausespisingen og jeg har vennet meg til gaffelskrapingen. Men
det illustrerer likevel et poeng. Veldig få høflighetsregler er almenngyldige
for hele menneskeheten. Vi kniser over kinesere som mener det er høflig å rape
ved bordet og japanere som bukker og er det vi oppfatter som overdrevent
høflige.
Samtidig forventer vi at alle, nordmenn og utlendinger, skal
forstå alle våre intrikate og uutalte høflighetsregler. Vi irriterer oss over
at de blir brutt og mener at det sier noe om personen som ikke engang klarer å
være høflig.
Selvfølgelig sier det noe om personen. Det sier at personen
ikke nødvendigvis er oppdratt med de samme reglene man selv har fått inn med
morsmelken. Eller at personen av den ene eller andre grunnen ikke ser seg i
stand til å følge dem.
Sjenanse
La oss ta et eksempel: Det har blitt utbredt de siste årene
at man skal gi hverandre en klem. I tillegg har nordmenn den utrolig rare
skikken med å si «takk for sist» selv om det er årevis siden man har sett den
andre personen.
Disse to tingene, en klem og det å takke for sist, krever to
ting av en person utover det faktum at han må kjenne reglene i utgangspunktet.
Personen må føle seg komfortabel med fysisk kontakt og han må ha hukommelse til
å huske alle personer han har hilst på i løpet av de siste ti årene.
Selv er jeg vokst opp i en familie der man absolutt ikke
klemte på hverandre. Det var alltid skrekk og gru når familiens gamle tante kom
på besøk for hun insisterte på å gi klemmer. Briller fløy vegg i mellom fordi
jeg aldri helt visste om man skulle klemme til høyre eller venstre
og jeg husker at jeg gruet meg til disse klemmene hele veien gjennom
stasjonsbygningen når tante skulle hentes ved toget. 
Skal vi droppe høflighet?
Er høflighet bare et onde? En måte å ekskludere utlendinger,
folk med berøringsangst og alle dem som ikke har vokst opp i et hjem med piano?
Nei, selvfølgelig ikke. Høflighet brukes ofte ekskluderende
og siden den er definert av en hvit middelklasse så kan vi alle tenke oss til
hvem som ekskluderes. Men den er også, som nevnt, en olje i et fint maskineri.
Høflighet er, på sitt beste, en måte å gjøre det mer
behagelig, hyggelig og trygt å omgås andre mennesker. Mange høflighetsregler
har et utspring i et ønske å hjelpe andre mennesker og det skal vi selvfølgelig
fortsette med.
Når vi holder døren åpen for andre mennesker så er det ikke
bare fordi en eller annen stivbent regel sier at vi skal gjøre det. Det er
fordi vi forenkler hverdagen til et medmenneske og gjør det mer smidig å
håndtere en virkelighet som består av mange mennesker som går gjennom dører i
løpet av et kort tidsrom.
Når vi reiser oss for eldre og gravide på bussen så er det
fordi de trenger setet mer enn oss. Når vi takker for gaver og god mat så er
der for å anerkjenne en innsats folk har gjort for oss. Når vi smiler til folk
og hilser (med eller uten klemmer) så er det fordi det er hyggelig for dem å
bli sett.
Vær hyggelig – ikke fordømmende
Etter min mening så burde vi bare ha en høflighetsregel: Vær hyggelig med andre mennesker. Hvis
vi alle følger den så vil det kunne gi ulike utslag, men jeg tror det kunne
fungert veldig bra.
Det krever at vi ser mennesker og tanken bak handlinger. At
vi ikke fordømmer folk for deres manglende forståelse for, eller evne til å
etterleve, stive regler uten reelt innhold.