Eksotiske utdannelser – frir høgskolene til studentene?

Tirsdag 31. juli har Aftenposten et oppslag med følgende overskrift:

Høyskoler kaprer studenter med sol og strand.

I følge artikkelen vil 3000 studenter denne høsten ta et semester på «eksotiske» steder som Bali i Indonesia. Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo er i følge Aftenposten skeptisk til trenden, og sier man bør skille mellom ønsket om eventyr, sol og varme og ønsket om å få seg en god utdanning.  Hege Oleivsgard ved Gateway College, den eldste tekniske arrangøren av slike tilbud, svarer ved å spørre: Må det være tørt brød og matpakke hver dag til du går opp kirkegulvet? Vi skaper et studentmiljø som du aldri, aldri får på Blindern.
   Rektor Ottersen ser positive sider ved tilbudet hvis det er reell tilknytning mellom studium og studiested.

Oleivsgards svarer med at Gateway alltid trekker veksler på lokale forhold, og viser til at en av økonomiforeleserne på Bali kommer fra India.
Har dette noe med folkehøgskole å gjøre? 
   Som folkehøgskoler vet vi at eksotiske reiser trekker elever. Men vi vet også at reiser og det å overskride kultur- og landegrenser ikke er så enkelt som «å skape et godt studentmiljø» eller å hente inn forelesere som har en viss regional tilknytning til et sted.Vi vet at reiser og kryssing av landegrenser krever en større pedagogisk sammenheng. Vi vet at reisen skal tjene en hensikt ut over det å gi et spennende tilbud, og vi har lang erfaring med å utvikle studiereiser hvor både stedet og elevens utvikling i en større sammenheng spiller en helt sentral rolle.

   15. august kommer Norges Kristelige Folkehøgskolelag ut med boken Undervisning og reiser – en håndbok i Reisens pedagogikk hvor folkehøgskolenes betydelige erfaring og kompetanse på dette området har blitt samlet. En rekke spørsmål knyttet til studier, reiser og utenlandsopphold blir tatt opp og drøftet av skribenter fra både NKF- og NF-skoler.

I en oppfølgingsartikkel den 31. juli sier departementet lett omskrevet at så lenge det skaffer studenter til høgskolene, er dette greit for oss. Det er ikke viktig hvor utdannelsen gjennomføres.

   En slik holdning viser liten forståelse for vertskapets plass i utdanningssystemet, den pedagogiske verdien av stedet, eller for de mekanismer som inntrer når mennesker krysser landegrenser. Selve reisens pedagogikk er et tema som står sterkt i folkehøgskolen og bidrar til å gi våre elever en kobling mellom studier og studiested som mange av de nye høgskolestudiene ikke kan gi.

Geir Ertzgaard