Om markedstenkning og litt om det andre som kanskje er enda viktigere

Nå har vi kommet til slutten av februar, og da har de fleste folkehøgskolene gjort unna det første rushet med søknader til neste skoleår. Jeg har ikke sett noen offisielle tall ennå, men tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at det er mange unge mennesker som vil gå på folkehøgskole til høsten.

Det er vel også omtrent på denne tiden av året at mange begynner å kikke litt på hvordan søkerne har fordelt seg på linjene. Det er fortsatt tidlig, men det er en kjensgjerning at det ofte er slik at de linjene som allerede nå har en god del elever gjerne blir fulle til høsten. Da er det fort gjort å begynne å tenke på hvilke linjer som lønner seg for skolen og hvilke linjer som egentlig ikke selger godt nok.

Forretningslivets intrumentelle språk siver inn over alt, og folkehøgskolen er ikke mer forskånet for dette enn andre samfunnsområder. Hvis vi godtar markedsspråkets logikk når vi diskuterer antall søkere, linjeinnhold, linjenavn og skoleprofil, så kan vi fort stirre oss blinde på hva som selger og miste av syne hva dette egentlig handler om.

Vi mister noe viktig hvis folkehøgskolene alltid legger seg tett opp til markedslogikken og bare tilbyr «produkter» som «kundene etterspør». Når vi alltid har sat friheten så høyt, så ville det være et svik mot idealene hvis vi ga fra oss friheten til noe så diffust som markedet. Folkehøgskole handler allmenndanning og folkeopplysning. jeg mener at vi ikke begrense folkehøgskolenes profil og linjetilbud utelukkende ut fra hva som selger. Dette handler om noe viktigere – dette handler om demokrati.

Vi kan diskutere linjenavn og opptaksrutiner til dagen gryr, men vi må aldri glemme at i folkehøgskolenes mangfold ligger en kime til demokratisk deltagelse. Folkehøgskolen er del av en gigantisk demokratiseringsprosess gjennom sin vektlegging av allmenndanning, personlig vekst og folkeopplysning. Dette perspektivet må ligge til grunn, også når vi diskuterer markedsføring og elevopptak.