Skole er ikke idrett
Publisert
| Oppdatert
Presidenten i Norges svømmeforbund Per Rune Eknes tegner et
voldsomt rosenrødt bilde av toppidretten i Norge når han i Aftenposten søndag
2. mars under vignetten «Idrettsrøsten» mener at skolen skal lære av
toppidretten. Han trekker fram delingskultur og toppsatsing som han mener
samtidig gagner bredde. Men så enkelt er det ikke. Idrett og skole er to vesens
forskjellige ting.
For det første skal alle barn og unge gjennom en skolegang
for å kunne dannes til deltakere og borgere i vårt samfunn, lokalt, nasjonalt
og globalt. Å drive med idrett er frivillig. Det er langt fra alle som skal
eller ønsker å drive med idrett, færre på et konkurranseplan, selv om mediene
kan gi dette inntrykket.
Videre vet Per Rune Eknes og jeg og de fleste andre at
frafallet fra idretten er stort, spesielt når konkurransen blir mer alvorlig i
tenårene og få viser seg å være gode nok. I samfunnet bestreber vi oss for at
alle gjennomfører et grunnskoleforløp og helst også gjennomfører videregående
skole.
Pengene og konkurransen i toppidretten og ressursbruken
ellers for å nå toppen for noen relativt få må vi få lov å si, er enorm, sterkt
støttet av media. Dette vet vi fører til juks i form av doping, kampfiksing og
maktspill. Vi vet at det finnes, og som i alle andre sammenhenger ser vi kun
toppen av isfjellet og vil aldri vil få vite den hele og fulle sannhet om
omfanget. Vi vet at konkurransefremmende måling og veiing også i skolen fremmer
juks, både blant elever og på institusjonelt og politisk nivå.
Det finnes flere idrettssyn enn vi kan få inntrykk av
gjennom Eknes korte innlegg, akkurat som det finnes ulike skole og danningssyn.
At Pisa og desslike ikke skal bestemme og at vi kan
videreutvikle vår delingskultur kan vi fort enes om. Men det er ikke likegyldig
hvilket grunnsyn som ligger i bunnen av det vi deler.
Skole kan pr definisjon aldri bli perfekt. Jeg vet likevel
at virkelig mange både innenfor og utenfor skolen er stolte av den norske
skolen. Men da ikke ut fra en idrettsmetafor og med konkurransemennesket og konkurransestaten
som danningsideal, men det hele, integrerte mennesket som med mot og
entusiasme, uavhengig av evner og anlegg skal delta på lik linje med sine
medmennesker inn i bæredyktige og demokratiske fellesskap på alle plan, privat
og i samfunnet, inkludert næringslivet.
voldsomt rosenrødt bilde av toppidretten i Norge når han i Aftenposten søndag
2. mars under vignetten «Idrettsrøsten» mener at skolen skal lære av
toppidretten. Han trekker fram delingskultur og toppsatsing som han mener
samtidig gagner bredde. Men så enkelt er det ikke. Idrett og skole er to vesens
forskjellige ting.
For det første skal alle barn og unge gjennom en skolegang
for å kunne dannes til deltakere og borgere i vårt samfunn, lokalt, nasjonalt
og globalt. Å drive med idrett er frivillig. Det er langt fra alle som skal
eller ønsker å drive med idrett, færre på et konkurranseplan, selv om mediene
kan gi dette inntrykket.
Videre vet Per Rune Eknes og jeg og de fleste andre at
frafallet fra idretten er stort, spesielt når konkurransen blir mer alvorlig i
tenårene og få viser seg å være gode nok. I samfunnet bestreber vi oss for at
alle gjennomfører et grunnskoleforløp og helst også gjennomfører videregående
skole.
Pengene og konkurransen i toppidretten og ressursbruken
ellers for å nå toppen for noen relativt få må vi få lov å si, er enorm, sterkt
støttet av media. Dette vet vi fører til juks i form av doping, kampfiksing og
maktspill. Vi vet at det finnes, og som i alle andre sammenhenger ser vi kun
toppen av isfjellet og vil aldri vil få vite den hele og fulle sannhet om
omfanget. Vi vet at konkurransefremmende måling og veiing også i skolen fremmer
juks, både blant elever og på institusjonelt og politisk nivå.
Det finnes flere idrettssyn enn vi kan få inntrykk av
gjennom Eknes korte innlegg, akkurat som det finnes ulike skole og danningssyn.
At Pisa og desslike ikke skal bestemme og at vi kan
videreutvikle vår delingskultur kan vi fort enes om. Men det er ikke likegyldig
hvilket grunnsyn som ligger i bunnen av det vi deler.
Skole kan pr definisjon aldri bli perfekt. Jeg vet likevel
at virkelig mange både innenfor og utenfor skolen er stolte av den norske
skolen. Men da ikke ut fra en idrettsmetafor og med konkurransemennesket og konkurransestaten
som danningsideal, men det hele, integrerte mennesket som med mot og
entusiasme, uavhengig av evner og anlegg skal delta på lik linje med sine
medmennesker inn i bæredyktige og demokratiske fellesskap på alle plan, privat
og i samfunnet, inkludert næringslivet.
Øyvind Brandt
lærer, rektor og leder av Folkehøgskoleforbundet
lærer, rektor og leder av Folkehøgskoleforbundet