Gjør alt mindre selvfølgelig
Publisert
| Oppdatert
Unn Irene Åsdalen holdt et glitrende innlegg under seminaret ved Høgskolen i Hedemark 1. november. Arrangementet ble holdt i forbindelse med den
norske folkehøgskolens 150 årsjubileum,
Av Unn
Irene Aasdalen
Irene Aasdalen
Nansenskolen,
Norsk Humanistisk Akademi
Norsk Humanistisk Akademi
|
| Rektor ved Nansenskolen Unn Irene Åsdalen |
På dansk heter det så fint at dannelse
betyr å ”ha verden”, at have verden.
betyr å ”ha verden”, at have verden.
Å
være seg bevisst verden, altså, og kunne vise romslighet i forhold til dens
mangfoldighet av mennesker, tanker, kulturer. Dannelse, i dette aspektet, betyr
ikke å være lukket inne i det opplagte, som vi nå engang er født i og til. En
prosess av dannelse, uansett hva den ellers består av, bør gjøre verden mindre
selvfølgelig.
være seg bevisst verden, altså, og kunne vise romslighet i forhold til dens
mangfoldighet av mennesker, tanker, kulturer. Dannelse, i dette aspektet, betyr
ikke å være lukket inne i det opplagte, som vi nå engang er født i og til. En
prosess av dannelse, uansett hva den ellers består av, bør gjøre verden mindre
selvfølgelig.
Siden vi i dag feirer den norske
folkehøgskolens 150-årsjubileum og vi på vårt banner nærmest har brodert i
”dannelse!” som kamprop, vil jeg den neste halve time reflektere over noen
aspekter av dannelsesdiskusjonen og diskursen vi befinner oss i. Nærmest
flanere gjennom dette landskapet.
folkehøgskolens 150-årsjubileum og vi på vårt banner nærmest har brodert i
”dannelse!” som kamprop, vil jeg den neste halve time reflektere over noen
aspekter av dannelsesdiskusjonen og diskursen vi befinner oss i. Nærmest
flanere gjennom dette landskapet.
1
Noen ganger griper man ut og ønsker en
sikker plattform; hva er dannelse. I dette ligger en innebygget motsetning. Dannelse
vil alltid være knyttet til en grad av relativisering, og bestandig, bestandig
til usikkerhet. Usikkerheten ligger i dannelsens hjerte, og har gjort det
gjennom hele dannelsens historie. Dette, helt fra det første program av paideia hos grekerne, hvor opplæringsprogrammet
skulle lære barnet (pais) opp til en god borger og helst til å eksellere
innenfor utøvelse av praktisk dømmekraft, moralske regler og fornuft. Som det
ble sagt på rektorforum i går, skulle oppdragelsen først og fremst gjøre barnet
til god samfunnsborger, og derigjennom skulle det følge at barnet fikk et godt liv,
i polis. I dette aspektet tror jeg vi
har noe å lære av grekerne. Ved å inspirere elevene våre til et aktivt
samfunns- og organisasjonsliv, og ved å få dem til å fokusere på noe annet enn
seg selv, cv’et, facebooksiden og karriereplanleggingen, tror jeg vi gjør både
den enkelte elev og samfunnet en stor tjeneste. Et menneske blir ikke lykkelig
av å stirre inn i egen navle og telle likes på sosiale medier, et menneske blir
tilfreds av å bety noe for andre og yte noe for et fellesskap. I dette
henseende vil jeg mene at vi i folkehøgskolen gjør et stort arbeid, og fungerer
som demokratiets salt; intet mindre, i dette år av store jubileer.
sikker plattform; hva er dannelse. I dette ligger en innebygget motsetning. Dannelse
vil alltid være knyttet til en grad av relativisering, og bestandig, bestandig
til usikkerhet. Usikkerheten ligger i dannelsens hjerte, og har gjort det
gjennom hele dannelsens historie. Dette, helt fra det første program av paideia hos grekerne, hvor opplæringsprogrammet
skulle lære barnet (pais) opp til en god borger og helst til å eksellere
innenfor utøvelse av praktisk dømmekraft, moralske regler og fornuft. Som det
ble sagt på rektorforum i går, skulle oppdragelsen først og fremst gjøre barnet
til god samfunnsborger, og derigjennom skulle det følge at barnet fikk et godt liv,
i polis. I dette aspektet tror jeg vi
har noe å lære av grekerne. Ved å inspirere elevene våre til et aktivt
samfunns- og organisasjonsliv, og ved å få dem til å fokusere på noe annet enn
seg selv, cv’et, facebooksiden og karriereplanleggingen, tror jeg vi gjør både
den enkelte elev og samfunnet en stor tjeneste. Et menneske blir ikke lykkelig
av å stirre inn i egen navle og telle likes på sosiale medier, et menneske blir
tilfreds av å bety noe for andre og yte noe for et fellesskap. I dette
henseende vil jeg mene at vi i folkehøgskolen gjør et stort arbeid, og fungerer
som demokratiets salt; intet mindre, i dette år av store jubileer.
2
Tilbake til dannelsen. De som gikk forut
for de gamle grekerne: Vi kan kalle dem de oldgamle grekerne, de som hørte til
i arkaisk tid, de var ikke i vår mening dannede. De tragiske heltene, Odysseus
eller Akilleus plagdes ikke av dannelsens tvil eller nagende selvrefleksjon. De
var sikre på at det fantes rette handlemåter og gale, og de handlet – på stor
dramatisk skala – og av nødvendighet. Deres ideal var arête, mot. Det gir et helt annet handlingsmønster. Vårt begrep om
dannelse, avledet av og beslektet med det greske paideia, hører til i samfunn hvor mennesket handler på mindre
skala; som hos oss, som typisk forhandler oss igjennom tilværelsen, med barn, kolleger,
samboere og elever. Hele tiden veier for og imot, avveier på den ene og på den
annen side, i alt fra samfunnsspørsmål på stor skala (la oss si; om hvorvidt
det finnes rettferdig krig), over lønnsspørsmål (her møtes det politiske og det
personlige) og ned til småtingsavdelingen i det private, la oss si, i
diskusjoner med barn eller andre nærtståendes deltagelse på sosiale medier.
for de gamle grekerne: Vi kan kalle dem de oldgamle grekerne, de som hørte til
i arkaisk tid, de var ikke i vår mening dannede. De tragiske heltene, Odysseus
eller Akilleus plagdes ikke av dannelsens tvil eller nagende selvrefleksjon. De
var sikre på at det fantes rette handlemåter og gale, og de handlet – på stor
dramatisk skala – og av nødvendighet. Deres ideal var arête, mot. Det gir et helt annet handlingsmønster. Vårt begrep om
dannelse, avledet av og beslektet med det greske paideia, hører til i samfunn hvor mennesket handler på mindre
skala; som hos oss, som typisk forhandler oss igjennom tilværelsen, med barn, kolleger,
samboere og elever. Hele tiden veier for og imot, avveier på den ene og på den
annen side, i alt fra samfunnsspørsmål på stor skala (la oss si; om hvorvidt
det finnes rettferdig krig), over lønnsspørsmål (her møtes det politiske og det
personlige) og ned til småtingsavdelingen i det private, la oss si, i
diskusjoner med barn eller andre nærtståendes deltagelse på sosiale medier.
All denne hverdagssjakringen og uroen
har også sine røtter tilbake til den klassiske antikken. Med innføringen av
pengeøkonomi omkring et halvt årtusen før Kristus, og samtidig et visst
demokrati og verdimessig oppbrudd, så piplet uroen og usikkerheten frem. Endringene
kalte på opplæring i hvordan barn skulle oppdras til å leve i de nye tidene. Sånn
sett var disse gamle grekernes pedagogiske problem det samme som vårt eget: De
skulle gi barna en viten, læringsmetode og ballast som skulle føre dem igjennom
nye tider som ikke kom til å ligne de gamle i alle aspekter. De unge skulle læres
opp til å være omstillingsparate, i et begynnende demokrati og en langsom
utfasing av aristokratiet som herskere; uten at deres lærere kunne vite nøyaktig
hva fremtidens krav ville vise seg å være.
har også sine røtter tilbake til den klassiske antikken. Med innføringen av
pengeøkonomi omkring et halvt årtusen før Kristus, og samtidig et visst
demokrati og verdimessig oppbrudd, så piplet uroen og usikkerheten frem. Endringene
kalte på opplæring i hvordan barn skulle oppdras til å leve i de nye tidene. Sånn
sett var disse gamle grekernes pedagogiske problem det samme som vårt eget: De
skulle gi barna en viten, læringsmetode og ballast som skulle føre dem igjennom
nye tider som ikke kom til å ligne de gamle i alle aspekter. De unge skulle læres
opp til å være omstillingsparate, i et begynnende demokrati og en langsom
utfasing av aristokratiet som herskere; uten at deres lærere kunne vite nøyaktig
hva fremtidens krav ville vise seg å være.
Nå kan man si at endringene gikk
langsommere den gang. Men, de var ikke mindre avgjørende. De første myntene (og
dermed pengeøkonomiens spirer) i kongeriket Lydia omkring et halvt årtusen før
Kristus fikk hurtig som konsekvens at man oppfant grossistmarkedet,
terningspillet og bordellet; dernest ble handelssamfunnets enkle fattigmannsgresk
til lingua franca i Østen og omkring Middelhavet.
Deretter veltet en kulturell flodbølge av hellenisme utover verden. Denne bølgen nådde ikke i første omgang oss
her nord i Europa, men i annen omgang gjorde den, gjennom flere kanaler. Når vi
som en selvfølge bruker ordet ”akademiker” og assosierer vår skoles vugge med
antikkens Hellas, er det som en kulturell etterdønning til senantikkens
hellenisme – og dens resepsjon. Og når vi stadig er kulturkristne, er det også
i en paradoksal forstand en ettervirkning av at pengenes utbredelse; fordi den
filosofiske refleksjonen og den praktiske matematikken viste seg å gå perfekt i
spenn med denne nye religionen som ikke gjorde forskjell på jøde og greker,
kvinne og mann. Kristendommen hadde samme universelle appell som pengeøkonomien
og handelen. Denne nye og urbane religionen, som tok steget vekk fra
landbrukets spesifiserte fertilitetsguddommer, passet for en omskiftelig kultur
i endring hen imot demokratiet.
langsommere den gang. Men, de var ikke mindre avgjørende. De første myntene (og
dermed pengeøkonomiens spirer) i kongeriket Lydia omkring et halvt årtusen før
Kristus fikk hurtig som konsekvens at man oppfant grossistmarkedet,
terningspillet og bordellet; dernest ble handelssamfunnets enkle fattigmannsgresk
til lingua franca i Østen og omkring Middelhavet.
Deretter veltet en kulturell flodbølge av hellenisme utover verden. Denne bølgen nådde ikke i første omgang oss
her nord i Europa, men i annen omgang gjorde den, gjennom flere kanaler. Når vi
som en selvfølge bruker ordet ”akademiker” og assosierer vår skoles vugge med
antikkens Hellas, er det som en kulturell etterdønning til senantikkens
hellenisme – og dens resepsjon. Og når vi stadig er kulturkristne, er det også
i en paradoksal forstand en ettervirkning av at pengenes utbredelse; fordi den
filosofiske refleksjonen og den praktiske matematikken viste seg å gå perfekt i
spenn med denne nye religionen som ikke gjorde forskjell på jøde og greker,
kvinne og mann. Kristendommen hadde samme universelle appell som pengeøkonomien
og handelen. Denne nye og urbane religionen, som tok steget vekk fra
landbrukets spesifiserte fertilitetsguddommer, passet for en omskiftelig kultur
i endring hen imot demokratiet.
3
Våre første skoler og universiteter
forholdt seg massivt til den greske og romerske antikken. Gjennom den
italienske renessansens opptatthet av antikken, endte man med å få fornyet det
europeiske verdensbildet så radikalt at vi stadig setter grensen mellom moderne
tid og tidligmoderne tid til omkring 14-1500; da antikk filosofi, arkitektur,
kunst og litteratur var det aller hotteste. Nå kan man si at vi i Nord-Europa
snarere fikk en reformasjon enn en renessanse, og at forholdet mellom
kristendommens og dannelsens forkjempere ikke alltid har vært idyllisk, men la
nå det være en bagatell i dag. Skal vi sette på formel hva et dannelsesgrunnlag
kunne være i vår kultur i dag, ville det etter mitt syn hente opp aspekter både
fra det gresk-romerske og det jødisk-kristne, som et første steg i et slags
historisk trestegshopp i allmenndannelse: Antikken, kristendommen og så til
sist, den moderne tids ideologier og utfolden fra den franske revolusjon til nå.
Intet av dette formidlet som fragmenter av fakta, men formidlet i levende
narrativer.
forholdt seg massivt til den greske og romerske antikken. Gjennom den
italienske renessansens opptatthet av antikken, endte man med å få fornyet det
europeiske verdensbildet så radikalt at vi stadig setter grensen mellom moderne
tid og tidligmoderne tid til omkring 14-1500; da antikk filosofi, arkitektur,
kunst og litteratur var det aller hotteste. Nå kan man si at vi i Nord-Europa
snarere fikk en reformasjon enn en renessanse, og at forholdet mellom
kristendommens og dannelsens forkjempere ikke alltid har vært idyllisk, men la
nå det være en bagatell i dag. Skal vi sette på formel hva et dannelsesgrunnlag
kunne være i vår kultur i dag, ville det etter mitt syn hente opp aspekter både
fra det gresk-romerske og det jødisk-kristne, som et første steg i et slags
historisk trestegshopp i allmenndannelse: Antikken, kristendommen og så til
sist, den moderne tids ideologier og utfolden fra den franske revolusjon til nå.
Intet av dette formidlet som fragmenter av fakta, men formidlet i levende
narrativer.
4
Bestandig, i all tid etter grekernes paideia og romernes humanitas, har det å ha dannelse til en viss grad hatt å gjøre med
å tilegne seg noe viten om vår kulturs vugge Athen, og alt etter preferanse
også Roma og Jerusalem. I norsk skole er dette som jeg forstår det ganske
uttynnet nå. Så i den grad at jeg faktisk i København ved Borups Højskole for
ett par år siden hadde en norsk elev som ikke bare ikke visste hvor Romerriket
hadde ligget og når det hadde eksistert; men som aldri hadde hørt om Romerriket.
En annen visste ikke noe om den franske revolusjon og Napoleon, fordi hennes
klasse hadde valgt et emne om Østens historie i stedet.
å tilegne seg noe viten om vår kulturs vugge Athen, og alt etter preferanse
også Roma og Jerusalem. I norsk skole er dette som jeg forstår det ganske
uttynnet nå. Så i den grad at jeg faktisk i København ved Borups Højskole for
ett par år siden hadde en norsk elev som ikke bare ikke visste hvor Romerriket
hadde ligget og når det hadde eksistert; men som aldri hadde hørt om Romerriket.
En annen visste ikke noe om den franske revolusjon og Napoleon, fordi hennes
klasse hadde valgt et emne om Østens historie i stedet.
Man kan kanskje si at det kan bli for
mye fokus på antikken innenfor det gamle klassiske dannelsesprogrammet, og at
terping av latin ikke behøvde være til gavn, men man kan etter min mening sannelig
også få for lite viten om historien. Det er jo ikke sånn at den som
interesserer seg for historien graver seg ned i et hull av tilfeldige
hendelsesforløp satt i sammenheng. Det er om noe et historisk faktum at
nyutvikling i historien tenderer til å skje der hvor menneskene vender seg mot
fortiden i inderlig alvor og vil vende tilbake til fortidige idealer. Se bare
på renessansen, reformasjonen, den franske revolusjon. Å vende tilbake til
fortiden er ikke unyttig tidsfordriv. Det knytter oss til menneskets
utviklingshistorie og gjør menneskelivet rikere. I fortolkningen av vår fortid
skjer nybruddene.
mye fokus på antikken innenfor det gamle klassiske dannelsesprogrammet, og at
terping av latin ikke behøvde være til gavn, men man kan etter min mening sannelig
også få for lite viten om historien. Det er jo ikke sånn at den som
interesserer seg for historien graver seg ned i et hull av tilfeldige
hendelsesforløp satt i sammenheng. Det er om noe et historisk faktum at
nyutvikling i historien tenderer til å skje der hvor menneskene vender seg mot
fortiden i inderlig alvor og vil vende tilbake til fortidige idealer. Se bare
på renessansen, reformasjonen, den franske revolusjon. Å vende tilbake til
fortiden er ikke unyttig tidsfordriv. Det knytter oss til menneskets
utviklingshistorie og gjør menneskelivet rikere. I fortolkningen av vår fortid
skjer nybruddene.
5
Til den anbefalte fortidsanalyse vil jeg
tillegge anbefaling av et visst mon av Bibelhistorie. Etter å ha undervist i
kunsthistorie i 6-7 år i København og ha diskutert malerkunst og skulpturer med
kull etter kull på Borups højskole, så jeg at båndet vårt til fortiden var
blitt så tynt og skjørt at selv de viktigste Bibelske figurene var ukjente. Ved
Statens Museum for Kunst i København sto jeg for ett par års tid siden foran et
hollandsk renessansemaleri hvor en menneskemengde stod omkring en åpnet grav og
holdt seg for nesen, mens en blek herre innsurret i bandasje klatret ut av
gravens dyp. Jeg spurte hvem de trodde de så på bildet? Det kom ikke opp noe
svar. Da jeg spurte om de ikke hadde hørt uttrykket å gjøre ”det største
come-back siden Lazarus” var de like uforstående.
tillegge anbefaling av et visst mon av Bibelhistorie. Etter å ha undervist i
kunsthistorie i 6-7 år i København og ha diskutert malerkunst og skulpturer med
kull etter kull på Borups højskole, så jeg at båndet vårt til fortiden var
blitt så tynt og skjørt at selv de viktigste Bibelske figurene var ukjente. Ved
Statens Museum for Kunst i København sto jeg for ett par års tid siden foran et
hollandsk renessansemaleri hvor en menneskemengde stod omkring en åpnet grav og
holdt seg for nesen, mens en blek herre innsurret i bandasje klatret ut av
gravens dyp. Jeg spurte hvem de trodde de så på bildet? Det kom ikke opp noe
svar. Da jeg spurte om de ikke hadde hørt uttrykket å gjøre ”det største
come-back siden Lazarus” var de like uforstående.
Nå er det ikke sånn at jeg mener vi skal
forkynne kristendom i de frilynte folkehøgskolene, men det får være måte på
tilbakeholdenhet. Jeg synes at vi gjør oss selv og vår kultur en bjørnetjeneste
hvis vi ikke holder motivene i fortidens europeiske kunst og litteratur levende
for nye generasjoner, ved å innsette dem i de tradisjonene vi er vokst ut av.
Hvis vi ikke gjør dette, vil ikke bare Lazarus, men også Johannes døperen og
Maria Magdalena og med dem et stort galleri av Bibelske figurer bli oss like
ukjente og uvedkommende som egypternes sfinxer og Anubishunder. Og jeg sier
ikke dette fordi det er noe galt med egypternes religion: Dens mening er bare
tapt for oss. Det vil være et kulturelt tap om gotiske veggmalerier får samme
tomme dekorative kvalitet for oss som egypternes hieroglyffer.
forkynne kristendom i de frilynte folkehøgskolene, men det får være måte på
tilbakeholdenhet. Jeg synes at vi gjør oss selv og vår kultur en bjørnetjeneste
hvis vi ikke holder motivene i fortidens europeiske kunst og litteratur levende
for nye generasjoner, ved å innsette dem i de tradisjonene vi er vokst ut av.
Hvis vi ikke gjør dette, vil ikke bare Lazarus, men også Johannes døperen og
Maria Magdalena og med dem et stort galleri av Bibelske figurer bli oss like
ukjente og uvedkommende som egypternes sfinxer og Anubishunder. Og jeg sier
ikke dette fordi det er noe galt med egypternes religion: Dens mening er bare
tapt for oss. Det vil være et kulturelt tap om gotiske veggmalerier får samme
tomme dekorative kvalitet for oss som egypternes hieroglyffer.
6
Folkehøgskolebevegelsen har som sitt
grunnlag å gjøre dannelse tilgjengelig, ikke
for de lærde blott, som Grundtvig sa. Vi antar at dannelse er bra for
menneskene og bra for samfunnet, men nøyaktige på hvilken måte… er vi helt
sikkert uenige om. Det synes jeg er greit. La oss være uenige.
grunnlag å gjøre dannelse tilgjengelig, ikke
for de lærde blott, som Grundtvig sa. Vi antar at dannelse er bra for
menneskene og bra for samfunnet, men nøyaktige på hvilken måte… er vi helt
sikkert uenige om. Det synes jeg er greit. La oss være uenige.
Men, det kan i alle fall sies at ethvert
begrep om dannelse implisitt eller eksplisitt vil være knyttet til et
menneskesyn; hva mennesket er fra starten av, hva dets potensiale er, og hva
som er den beste realisering av det potensielle. I lange perioder har dette
potensialet vært knyttet til menneskets gudebilledlighet (innenfor kristen
tradisjon) eller til sjelens relasjon til en høyere verden av flere guder eller
værensnivåer (som i det greske og romerske). I mange antikke forestillinger var
det som gjorde mennesket menneskelig at det hadde en sjel, mens kroppen var et
hylster av lavere betydning.
begrep om dannelse implisitt eller eksplisitt vil være knyttet til et
menneskesyn; hva mennesket er fra starten av, hva dets potensiale er, og hva
som er den beste realisering av det potensielle. I lange perioder har dette
potensialet vært knyttet til menneskets gudebilledlighet (innenfor kristen
tradisjon) eller til sjelens relasjon til en høyere verden av flere guder eller
værensnivåer (som i det greske og romerske). I mange antikke forestillinger var
det som gjorde mennesket menneskelig at det hadde en sjel, mens kroppen var et
hylster av lavere betydning.
Hos oss kan man vel nesten si at sjelen
anses for utdatert? Mens kroppen er i fokus kanskje sterkere enn noen gang før,
i den tid vi kjenner til, og hjernen regnes som et redskap som kan og bør skaffe
mennesket en karriere. Hva kan man si om det menneskesynet jeg karikerer her?
anses for utdatert? Mens kroppen er i fokus kanskje sterkere enn noen gang før,
i den tid vi kjenner til, og hjernen regnes som et redskap som kan og bør skaffe
mennesket en karriere. Hva kan man si om det menneskesynet jeg karikerer her?
Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på
en ny tid. Den nye ekstreme kroppsfikseringen, og målstyringstanken som på så
ulykkelig vis blir internalisert i norsk folkeskole, er en mektig kraft. Jeg
tror at om det er en ting vi i den norske folkehøgskolerørsla er enige om, så
er det at testing, telling og målstyring i skolen, det er noe Fanden har skapt.
Hva gjelder kroppsfikseringen og ytre skjønnhet som ideal, tror jeg vi ennå
ikke har sett hvor dramatisk annerledes verden er blitt. Endringen skjer
overrumplende, slik som den gang man hadde funnet opp geværet, men ikke
forstått at det virkelig kunne brukes i krig.
en ny tid. Den nye ekstreme kroppsfikseringen, og målstyringstanken som på så
ulykkelig vis blir internalisert i norsk folkeskole, er en mektig kraft. Jeg
tror at om det er en ting vi i den norske folkehøgskolerørsla er enige om, så
er det at testing, telling og målstyring i skolen, det er noe Fanden har skapt.
Hva gjelder kroppsfikseringen og ytre skjønnhet som ideal, tror jeg vi ennå
ikke har sett hvor dramatisk annerledes verden er blitt. Endringen skjer
overrumplende, slik som den gang man hadde funnet opp geværet, men ikke
forstått at det virkelig kunne brukes i krig.
Alt
dette med likes og liv levd i de sosiale mediene vil gjøre fokuset på det
eksteriøre enda hardere, og skape dype skiller mellom dem som er coole og
kommunikative og får en dryss likes; og dem som ikke gjør. Jeg vil spå at likes
antagelig kommer til å sette ny retning på kulturen og åndslivet, like mye som
pengeøkonomien gjorde i sin tid, da den brakte forhandlingsvilje og
resonneringsevne, og hvor noen begynte å akkumulere rikdom og andre ble
fattige. Jeg sier ikke her at pengeøkonomien er ond og naturalhusholdningen
god; jeg sier bare at med utvikling, er det mange variabler som fornyer seg på
måter det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forutse.
dette med likes og liv levd i de sosiale mediene vil gjøre fokuset på det
eksteriøre enda hardere, og skape dype skiller mellom dem som er coole og
kommunikative og får en dryss likes; og dem som ikke gjør. Jeg vil spå at likes
antagelig kommer til å sette ny retning på kulturen og åndslivet, like mye som
pengeøkonomien gjorde i sin tid, da den brakte forhandlingsvilje og
resonneringsevne, og hvor noen begynte å akkumulere rikdom og andre ble
fattige. Jeg sier ikke her at pengeøkonomien er ond og naturalhusholdningen
god; jeg sier bare at med utvikling, er det mange variabler som fornyer seg på
måter det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forutse.
Vi kan allerede se en glidende overgang,
vekk fra klassisk pengeøkonomi over i en slags virtuell økonomi. De rede
pengenes tid er ved å være forbi. På flyene tar de sjelden kontanter, og
bankene har begynt å argumentere for at sedler og mynter bare er et fordyrende
mellomledd i økonomien. Det vil antagelig ikke vare lenge før pengene vi har
bare finnes som tall på en dataskjerm. Der vil likes og penger antagelig få en
form for intern vekselkurs, som gjør at mange penger kan kjøpe likes og likes
kan veksles i penger. Noen av rosabloggerne er jo kommet hit allerede, og det
de opplever kan utbygges.
vekk fra klassisk pengeøkonomi over i en slags virtuell økonomi. De rede
pengenes tid er ved å være forbi. På flyene tar de sjelden kontanter, og
bankene har begynt å argumentere for at sedler og mynter bare er et fordyrende
mellomledd i økonomien. Det vil antagelig ikke vare lenge før pengene vi har
bare finnes som tall på en dataskjerm. Der vil likes og penger antagelig få en
form for intern vekselkurs, som gjør at mange penger kan kjøpe likes og likes
kan veksles i penger. Noen av rosabloggerne er jo kommet hit allerede, og det
de opplever kan utbygges.
I 2025 diskuteres det antagelig som et
problem på lærerværelsene hva som kan gjøre for elever som ikke klarer å samle
seg en anstendig mengde likes (akkurat som man i de foregående årene har bekymret
seg om elever som ikke ville klare å gå inn i arbeidslivet og tjene penger). Pedagogikken
vil alltid ta sikte på å utdanne unge til det samfunnet de skal være en del av.
Dannelsesidealet hørte til i rasjonalitetens, pengeøkonomiens og grovt sagt,
demokratiets tidsalder. Hvilket ideal som vil vokse frem i det likes-baserte samfunnet, vet jeg ikke.
Men vi kan allerede se at matematikken får mindre betydning blant barn (de
teller og regner ikke som en del av å leke butikk med mynter). Hukommelsen
betyr gradvis mindre også, fordi alt kan hentes opp ved googling. Kanskje vil
vi få en avløser av dannelsesidealet (som i følge Schiller forsonet fornuft og
følelse), som inspirerer til et velbalansert virtuelt liv?
problem på lærerværelsene hva som kan gjøre for elever som ikke klarer å samle
seg en anstendig mengde likes (akkurat som man i de foregående årene har bekymret
seg om elever som ikke ville klare å gå inn i arbeidslivet og tjene penger). Pedagogikken
vil alltid ta sikte på å utdanne unge til det samfunnet de skal være en del av.
Dannelsesidealet hørte til i rasjonalitetens, pengeøkonomiens og grovt sagt,
demokratiets tidsalder. Hvilket ideal som vil vokse frem i det likes-baserte samfunnet, vet jeg ikke.
Men vi kan allerede se at matematikken får mindre betydning blant barn (de
teller og regner ikke som en del av å leke butikk med mynter). Hukommelsen
betyr gradvis mindre også, fordi alt kan hentes opp ved googling. Kanskje vil
vi få en avløser av dannelsesidealet (som i følge Schiller forsonet fornuft og
følelse), som inspirerer til et velbalansert virtuelt liv?
Når begreper reaktualiseres, får de en
ny dreining. Hva gjelder begrepet om dannelse, har dette skjedd flere ganger,
og kanskje skjer det igjen nå? På Nansenskolen representerer vi nok en
ytterlighet i denne debatten, fordi vi legger så stor vekt på filosofihistorie,
litteraturhistorie og kunst og holder fast i hva man kan kalle klassisk
dannelse. Noe jeg har forståelse for at har gitt oss en rolle som eksentrikeren
i folkehøgskolefamilien: Den litt rare professoronkelen som lever litt ved
siden av den moderne verden.
ny dreining. Hva gjelder begrepet om dannelse, har dette skjedd flere ganger,
og kanskje skjer det igjen nå? På Nansenskolen representerer vi nok en
ytterlighet i denne debatten, fordi vi legger så stor vekt på filosofihistorie,
litteraturhistorie og kunst og holder fast i hva man kan kalle klassisk
dannelse. Noe jeg har forståelse for at har gitt oss en rolle som eksentrikeren
i folkehøgskolefamilien: Den litt rare professoronkelen som lever litt ved
siden av den moderne verden.
7
Vi pleier å forutsette at dannelsens nødvendige
indre drivkraft er refleksjon og selvrefleksjon, en åpenhet overfor verden; både
som den fremtrer og som den beskrives av andre. Er vi i folkehøgskolen felles
om dette?
indre drivkraft er refleksjon og selvrefleksjon, en åpenhet overfor verden; både
som den fremtrer og som den beskrives av andre. Er vi i folkehøgskolen felles
om dette?
En fundamentalist er en som ikke er i
stand til egentlig selvrefleksjon, og som stiller seg på et sikkert sted av
ubetvilelig viten. Definisjonen ”fundamentalist” vil etter mitt syn være like
gyldig hva enten plattformen tilbys av en av Abrahamsreligionene eller av en
annen trosobservans, heri inkludert den som består av armert betong-avvisning
av at det skulle kunne finnes noen Gud. Dette synspunktet, som i norsk offentlighet
så ironisk kalles ”ateisme”, finnes også i fullstendig størknet form, hvor
ingen form for tvil eller åpenhet eksisterer.
stand til egentlig selvrefleksjon, og som stiller seg på et sikkert sted av
ubetvilelig viten. Definisjonen ”fundamentalist” vil etter mitt syn være like
gyldig hva enten plattformen tilbys av en av Abrahamsreligionene eller av en
annen trosobservans, heri inkludert den som består av armert betong-avvisning
av at det skulle kunne finnes noen Gud. Dette synspunktet, som i norsk offentlighet
så ironisk kalles ”ateisme”, finnes også i fullstendig størknet form, hvor
ingen form for tvil eller åpenhet eksisterer.
Her vil jeg ta en bitteliten ekskurs på
en kjepphest: At ateisme ikke er hva ateistene her til lands er så sikre på det
er: en avvisning av Gud. Skal vi være nøyeregnenede betyr det å være ateist
ikke annet enn at vi har for oss en person som avvise et teistisk gudsbilde, og
som derfor godt likevel kan være kristen. A-teisme betyr å avvise ett spesielt
gudsbilde, teismens. Forestillingen om en skapende og opprettholdende,
personlig guddom, som har grepet inn i historiens gang ved inkarnasjonen og som
kan gjøre det igjen, ved bønnesvar eller mirakler. Imot dette gudsbildet står
for eksempel deismen, opplysningstidens gud, som nok var god og personlig, men
som ikke lenger ville gripe inn i tingenes gang, nesten som en urmaker, som
bare hadde satt et klokkeverk i gang. Vi har også panteismen, at Gud finnes i
alt. Fra det danske teologiske nåtidslandskapet vet jeg at det der i
grundtvigianske kretser, holdes på en svak Gud. En Gud som faktisk døde på
korset, og som med sin død overlot til mennesket å utvikle sann menneskelighet
– gjerne i en slags moderne imitatio Kristi. I disse kretsene aksepteres det at
Nietzsche skrev ut Guds dødsattest, og at både Gud og verden er gjenstand for
forandring. En slags immanensisme, i tradisjonen etter Gianni Vattimo.
en kjepphest: At ateisme ikke er hva ateistene her til lands er så sikre på det
er: en avvisning av Gud. Skal vi være nøyeregnenede betyr det å være ateist
ikke annet enn at vi har for oss en person som avvise et teistisk gudsbilde, og
som derfor godt likevel kan være kristen. A-teisme betyr å avvise ett spesielt
gudsbilde, teismens. Forestillingen om en skapende og opprettholdende,
personlig guddom, som har grepet inn i historiens gang ved inkarnasjonen og som
kan gjøre det igjen, ved bønnesvar eller mirakler. Imot dette gudsbildet står
for eksempel deismen, opplysningstidens gud, som nok var god og personlig, men
som ikke lenger ville gripe inn i tingenes gang, nesten som en urmaker, som
bare hadde satt et klokkeverk i gang. Vi har også panteismen, at Gud finnes i
alt. Fra det danske teologiske nåtidslandskapet vet jeg at det der i
grundtvigianske kretser, holdes på en svak Gud. En Gud som faktisk døde på
korset, og som med sin død overlot til mennesket å utvikle sann menneskelighet
– gjerne i en slags moderne imitatio Kristi. I disse kretsene aksepteres det at
Nietzsche skrev ut Guds dødsattest, og at både Gud og verden er gjenstand for
forandring. En slags immanensisme, i tradisjonen etter Gianni Vattimo.
En fundamentalist vil utelukke seg selv
fra å kjenne den lille sprekk av tvil og usikkerhet som dannelsens sarte blå
blomst krever for å kunne blomstre. Betyr dette at jeg setter likhetstegn
mellom åpenhet og dannelse? Nei, mens åpenhet er en nødvendig forutsetning for
og effekt av dannelse, er åpenhet ikke tilstrekkelig. Usikkerhet og
relativisering er sentrale aspekter ved dannelsesprosessen, men dette innebærer
ikke en fullstendig relativisme. Vi er produkter av den tid og kultur vi er
født og oppvokst i, annerledes kan det ikke være. Vi vil nok uaktet hvor åpne
vi er, mene at det egne eier kvaliteter det er vanskelig å overgå. Et dannet
standpunkt vil innebære å innrømme andre den samme rett, for eksempel når vi
møter mennesker fra helt andre kulturer.
fra å kjenne den lille sprekk av tvil og usikkerhet som dannelsens sarte blå
blomst krever for å kunne blomstre. Betyr dette at jeg setter likhetstegn
mellom åpenhet og dannelse? Nei, mens åpenhet er en nødvendig forutsetning for
og effekt av dannelse, er åpenhet ikke tilstrekkelig. Usikkerhet og
relativisering er sentrale aspekter ved dannelsesprosessen, men dette innebærer
ikke en fullstendig relativisme. Vi er produkter av den tid og kultur vi er
født og oppvokst i, annerledes kan det ikke være. Vi vil nok uaktet hvor åpne
vi er, mene at det egne eier kvaliteter det er vanskelig å overgå. Et dannet
standpunkt vil innebære å innrømme andre den samme rett, for eksempel når vi
møter mennesker fra helt andre kulturer.
8
I folkehøyskolebevegelsen er det
generelt en tradisjon for en spenning mellom politisk radikalitet og kulturell
konservatisme. Hos oss på Nansenskolen finnes denne splittelse i skolens ånd. På
den ene side legger vi stor vekt på klassisk dannelse, og på den annen side
står vi for en humanisme som ofte inntar radikale politiske posisjoner. Dette
gjelder innenfor freds- og sikkerhetspolitikken, i demokrati- , overvåkings og
terrordebatten, hva gjelder forholdet til pedagogikk, flyktninger, og så
videre. Jeg tror jeg vil si at dette Janusansiktet vil fortsette å være skolens
emblem. Vi vil både verne om tradisjonen og fornye. Vi vil la vårt
dannelsesideal være basis for politisk handlen. Jeg er stolt av i dag fortelle dere om vårt nye prosjekt, så nytt
at det først er om en uke at vi starter planleggingen. Etter hvert vil vi
trenge deres assistanse, for å realisere planene.
generelt en tradisjon for en spenning mellom politisk radikalitet og kulturell
konservatisme. Hos oss på Nansenskolen finnes denne splittelse i skolens ånd. På
den ene side legger vi stor vekt på klassisk dannelse, og på den annen side
står vi for en humanisme som ofte inntar radikale politiske posisjoner. Dette
gjelder innenfor freds- og sikkerhetspolitikken, i demokrati- , overvåkings og
terrordebatten, hva gjelder forholdet til pedagogikk, flyktninger, og så
videre. Jeg tror jeg vil si at dette Janusansiktet vil fortsette å være skolens
emblem. Vi vil både verne om tradisjonen og fornye. Vi vil la vårt
dannelsesideal være basis for politisk handlen. Jeg er stolt av i dag fortelle dere om vårt nye prosjekt, så nytt
at det først er om en uke at vi starter planleggingen. Etter hvert vil vi
trenge deres assistanse, for å realisere planene.
Dette med at folkehøgskolen er Nordens
bidrag til verdenspedagogikken tar vi svært alvorlig, så alvorlig at vi vil
arbeide for å bringe dette bidraget i spill der det mest trengs. Neste mandag
skal jeg i møte med svenske diplomater og nordiske Nordøstasiaeksperter, for å
diskutere om det kunne være mulig å få opprettet en folkehøgskole i Nansens ånd
i Korea: Med nord- og sydkoreanske elever. Her ville vårt fokus på dialog og
fredelig sameksistens virkelig få mulighet til å vise sitt verd. Kunne noe vært
mer passende enn en koreansk-koreansk folkehøgskole plassert i grenseland
mellom Nord- og Sydkorea, verdens mest bevoktede grense?
bidrag til verdenspedagogikken tar vi svært alvorlig, så alvorlig at vi vil
arbeide for å bringe dette bidraget i spill der det mest trengs. Neste mandag
skal jeg i møte med svenske diplomater og nordiske Nordøstasiaeksperter, for å
diskutere om det kunne være mulig å få opprettet en folkehøgskole i Nansens ånd
i Korea: Med nord- og sydkoreanske elever. Her ville vårt fokus på dialog og
fredelig sameksistens virkelig få mulighet til å vise sitt verd. Kunne noe vært
mer passende enn en koreansk-koreansk folkehøgskole plassert i grenseland
mellom Nord- og Sydkorea, verdens mest bevoktede grense?
Jeg tenker nei. Men uansett hvordan
dette går, har vi i folkehøgskolebevegelsen i Norge mye å være stolte av og som
vil tåle å komme ut i verden og frem i lyset. Jeg vil derfor avslutte med å forklare
overskriften min.
dette går, har vi i folkehøgskolebevegelsen i Norge mye å være stolte av og som
vil tåle å komme ut i verden og frem i lyset. Jeg vil derfor avslutte med å forklare
overskriften min.
Jeg valgte som tittel at dannelse gjør
verden mindre selvfølgelig, og med det mener jeg at vi bør gjøre dannelsens
innhold, dets verdier og goder, til noe sekundært. Vi bør akseptere mennesket
som et nølende vesen. Det er ikke bra å oppfordre til at dannelsesbegrepet
beherskes av en norm om at vi mennesker alltid skal vite hva vi gjør. Det er ok
å nyte seilas på Mjøsa, og drive i land på Minnesund.
verden mindre selvfølgelig, og med det mener jeg at vi bør gjøre dannelsens
innhold, dets verdier og goder, til noe sekundært. Vi bør akseptere mennesket
som et nølende vesen. Det er ikke bra å oppfordre til at dannelsesbegrepet
beherskes av en norm om at vi mennesker alltid skal vite hva vi gjør. Det er ok
å nyte seilas på Mjøsa, og drive i land på Minnesund.
Dannelse betyr at alt ikke forblir så
selvfølgelig som det var. Det er, som filosofen Blumenberg slo fast, alt. Det
er alltid mer å si.
selvfølgelig som det var. Det er, som filosofen Blumenberg slo fast, alt. Det
er alltid mer å si.
Til lykke med dagen!