REISENS PARADOKS

Debatt:  Siri Skjerve skriver om inflasjon i reisingen i folkehøgskolen.

Hvis jeg later som om jeg ikke aner hva folkehøgskole er,
jeg vet ingenting om skoleslaget, men kommer tilfeldigvis over en brosjyre som
heter Alle folkehøgskolene og begynner å bla i den. Da hadde jeg ganske raskt
begynt å tenke på hvor jeg kunne tenke meg å reise. Har jeg lyst til å dra til
Hawaii, tro? Eller Vietnam? Svalbard hadde jo vært kjempekult!

   Samtidig, på en
av disse alle folkehøgskolene, sitter pedagogene i møte og undres over hvorfor
det er nedgang i antall søkere, og hva de kan gjøre for å øke
tilslagsprosenten. Det er ikke et krisemøte, men det er ikke langt unna heller.
Her gjelder det å sikre arbeidsplassene og skolens framtid! Svaret kommer
ganske raskt; vi er nødt til å gjøre noe med studieturene. Det holder ikke med
Berlin når alle andre reiser lenger. Det holder heller ikke med en uke,
ungdommen i dag vil på langtur. Nå er de virkelig i siget, her kan løsningen
ligge. Penger blir omdisponert, og utsiktene til fjorten dager i New York er gode!
Nå gjenstår det bare å vente på strømmen av nye elever.

   I årets første
utgave av Folkehøgskolen, skriver internasjonal sekretær Kristine Edith Morton
om skoleslagets gode muligheter til å kunne sette en bærekraftig utvikling på
dagsorden. Både i møte med elevene våre og i den politiske debatten. Jeg er
veldig enig, her har vi et dårlig utnyttet potensial.
   Men hvorfor
snakker vi ikke om misforholdet mellom ønsket om en bærekraftig utvikling og
antallet flyreiser folkehøgskolene kjøper årlig? Det er etter mitt skjønn ikke
mulig å drive fremtidsrettet og samtidig fly hele skolen ut i den vide verden
flere ganger i løpet av skoleåret. «Vi har innført lange reiser fordi alle
andre gjorde det”, er svaret jeg får når dette kommer opp i samtalen med kollegaer,
både på egen skole og i folkehøgskolelandskapet for øvrig.» For å snu trenden
med synkende elevtall, var vi nødt til å legge om, de som søker seg til
folkehøgskolen har en forventning om eksotiske studieturer”. Resultatet har
blitt at vi prøver å utkonkurrere hverandre på studieturer, og i anstrengelsen
glemmer vi kanskje å formidle hva folkehøgskolen egentlig driver med.
   Det er en
delikat balansegang. Vi må gi ungdommene det de vil ha fordi vi trenger elever.
Samtidig er det vi som bør og må ha definisjonsmakten. Det er vi som driver
folkehøgskole som til enhver tid skal sørge for at vi driver godt. Dette er
ikke ment som et innlegg i debatten rundt reisens pedagogiske mål og innhold.
Det er ikke spørsmål om vi kan drive god folkehøgskole på lange
utenlandsreiser, men om alle skal det? Er dette en vei vi kan forsvare å gå og
en villet retning for folkehøgskolen?
Siri Skjerve
Nordmøre Folkehøgskule