Åsane: Nesten én million så «Klokken minutt for minutt»

- Imponerende tall for kanskje det særeste vi har gjort, sier programskaper Thomas Hellum.
Hele 972.000 seere var innom sendingen fra Jernbanestasjonen i Bergen i løpet av døgnet klokken ble bygget.
Det gir en dekning på 21,9 prosent av befolkningen mellom 10 og 79 år, sier programskaper Thomas Hellum i NRK Hordaland.
Det var 90 elever fra Åsane folkehøgskole som stod for byggingen av de 1440 klokkeslettene gjennom døgnet.

– Positivt overrasket?

– At nesten én million har vært innom og sett på en direktesending av en manuell klokke, det er mye, sier Kristian Tolonen, analysesjef i NRK.

– Artig. Jeg er positivt overrasket, sier programskaper Thomas Hellum i NRK Hordaland.  (NRK-Hordaland)

——————————————

Foto: Tore Zakaiassen

Av lærer ved Åsane folkehøgskole, Finn I. Birkeland, har vi fått denne loggen – gjennom et intenst døgn.

 

Samhandling minutt for minutt

Ett døgn med Åsane Folkehøgskole, Finn I Birkeland, på NRK sakte-TV

06:45 – Vekkerklokken ringer til vanlig tid, men jeg er uvanlig trøtt. Det tar noen sekunder før jeg husker hvorfor: Jeg satt våken til langt på natt og så på… klokka? Minutt for minutt.

06:47 – I halvsøvne har jeg slumret vekkerklokken og funnet frem NRK sin direktesending på telefonen. Der er det igjen: et fire meter høyt klokkeslett, fire digitale tall bygget av treplanker midt i jernbanehallen i Bergen, og jeg puster lettet ut. Det står 06:47. Tiden går, klokken går, alt går etter planen. Urverket er elevene mine på Åsane Folkehøgskole.

06:54 – Ni minutter etter at vekkerklokken ble slumret, piper det igjen fra telefonen. Det er på høy tid å komme i gang med dagen: Barn skal vekkes, tenner pusses, frokost spises og matpakker smøres. Barna må rekke skolen, min samboer må komme tidsnok på jobb. Selv har jeg fri, men jeg har like dårlig tid likevel. Uten samhandling fungerer ikke morgenrutinene.

07:22 – Kaffetrakteren putrer og jeg er i gang med matpakkene, omtrent på skjema. Det eneste uvanlige denne morgenen er at TV’en står på. Absolutt alt ved det jeg ser på skjermen er absurd. Elevene, som jeg normalt ville truffet kledelig morgentrøtte i auditoriet om halvannen time, løper inn og ut av bildet med fargerike hjelmer og skolegensere. Dedikasjonen lyser gjennom TV-skjermen: Denne klokken skal vise rett tid, hvert minutt, i 24 timer. Bare 16 timer og 38 minutter igjen nå.

07:40 – Barna spiser frokost foran skjermen. Sammenligner klokkeslettet på telefonen med klokkeslettet på skjermen. ”Nå må de skynde seg!” Jubelen står i taket når de får øye på en av elevene som de kjenner. ”Yes! De klarte det! Det står null, syv, fire, en, pappa!”

07:55 – Barna burde kledd seg nå, men jeg har bestemt meg for å kjøpe oss litt tid og kjøre dem til skolen i dag. Vi simpelthen få med oss at klokken blir ni, og tre tall skal skiftes samtidig!

08:00 – Det danses i stua. De klarte det igjen! Ungene kan ikke klokka, men de kan tall, og de har et visst begrep om konseptet tid. Så når pappa ber ungene kle på seg regntøyet i en fart, forstår de hvorfor.

08:22 – Har vi dårlig tid? spør minstemann i bilen på vei til skolen. ”Nei da” svarer jeg, ”vi rekker det fint.”

09:57 – Jeg er tilbake foran TV-skjermen. Følger bakom-sendingen på NRK Nett-TV samtidig. Spenningen stiger: Snart skal alle fire tallene skiftes samtidig, og det skjer bare to ganger i løpet av døgnet. Fra 09:59 til 10:00, og fra 19:59 til 20:00. Alle involverte er ekstra spente på disse to tidspunktene.

10:00 – Jeg leser noen forutsigbare kommentarer under sendingen på NRK Nett-TV. ”Dette er det dummeste jeg har sett!” Personen ser ikke det samme som jeg. ”Totalt meningsløst” skriver en annen. Reaksjonene er ikke vanskelig å forstå, og NRK-folkene har forberedt oss på at det ville komme. Men jeg ser noe annet: Jeg ser hundre folkehøgskoleelever som er avhengige av hverandre, som står på for hverandre, som støtter hverandre og er klar over at alle trengs dersom oppgaven skal fullføres. På Åsane Folkehøgskole sier vi at elevene skal få økt samhandlingskompetanse. Samhandlingen er poenget. Jeg ser hundre elever som mestrer sine oppgaver, og mestring er aldri meningsløst.

11:14 – Hvis jeg kommer meg ut døra rimelig raskt nå, rekker jeg vaktskiftet der nede på jernbanestasjonen klokken 12.

12:01 – Alle er . Ett lag går av etter fire timer med intens klokkebygging, et annet lag står parat. Stemningen i avgangshallen er elektrisk, jeg får servert historie på historie om små og store hendelser: han som snublet foran kamera, hun som dabbet av seg hjelmen… noen har pause, de synger og danser, noen blir intervjuet av NRK, andre er på jobb og stirrer intenst på monitoren som forteller dem nøyaktig når gardintrappene må bæres inn for neste tallskifte. Minuttene tikker 1440 ganger i løpet av et døgn. Hver eneste gang kan det gå galt. Så langt har det gått bra.

12:30 – Barna mine får hilsen fra elevene på direktesendt TV. Vi får spole tilbake når de kommer hjem fra skolen.

12:35 – Jeg ber pent om å få mine femten sekunders berømmelse, og får lov til å utføre det enkleste tallskiftet fra 5 til 6. En enkelt planke skal hektes på. Jeg får klarsignal, men det må skje nå med en gang – noen roper at jeg må ta på meg hjelm og hansker, jeg finner noe som nesten passer, noen roper på meg, det må skje nå! Jeg klarer det. En high-five og et bukk til kamera. Så merker jeg pulsen.

13:35 – Nøyaktig en time senere går det nesten galt i samme skifte, fra 5 til 6, det siste tallet velter over. Alle i avgangshallen får det med seg, og det gjør titusener av mennesker foran skjermen også. Situasjonen reddes elegant inn, men jeg tenker: hva om det skjedde for nøyaktig en time siden, akkurat den ene gangen han læreren skulle blande seg inn? Å, som jeg skulle fått høre det!

24:00 – Tallene har blitt skiftet for ettusenfirehundreogførtiende og siste gang. De har klart det sammen. Sendingen er over. Samhandlingen fortsetter.

 

Av Finn I. Birkeland, lærer ved Åsane FHS