Poeter! Til kamp!
Av Guro Sibeko
Den kvelden Maria Amelie ble arrestert på Nansenskolen, skrev jeg et dikt. Om natten gikk jeg frem og tilbake over kjøkkengulvet og mumlet ordene for meg selv, som en besvergelse, til jeg var sikker på at åtte politifolk hørte dem i søvne, at statsministeren kjente dem i hjertet sitt (fungerende justisminister fy Faremo har som kjent ikke noe), til jeg var sikker på at jeg kunne dem forlengs og baklengs. Så kunne jeg sove.
Selvsagt har jeg aksjonert. Jeg har frosset med fakkel, jeg har ringt justisdepartementet, jeg har sendt e-post til Stoltenberg, jeg har skrevet blogger og kranglet på facebook der profilbildet mitt selvsagt viser Maria Amelie. Noen dager til. Så er faklene slukket, diskusjonene stilnet, Maria er enten her eller der og ingenting kan jeg gjøre med det. Men diktet er der.
Neste gang jeg skal kjempe en poesikamp, er det diktet et sverd og en lanse. Pønkerne på Mir eller raddisene på cafe Cacadou, litteraturviterne på Litteraturhuset eller kollegene fra lærerværelset skal få kjenne, jeg skal få kjenne igjen, det jeg kjente den natten. Besvergelsen skal holdes levende. Hvis det blir helt stille etterpå, før lyden av publikum treffer tak og vegger som en bølge og presser tallene på desibelmåleren opp mot 115, da har jeg vunnet slaget og de papirløse har vunnet noen flere hjerter. Det er en slags trøst.
Du har kanskje aldri sett et poesislag? Bevegelsen som er stor nok til å ha flere ulike tv-pogrammer i Frankrike og England er fremdeles liten her hjemme. Men det arrangeres slag i hele landet, som en del av Norgesmesterskapet i regi av foreningen !les eller bare for moroskyld i regi av kamppoetene selv, og nå har vi håp om å få det første kamppoesitv-konseptet på lufta her hjemme, også. Og fordi vi kamppoeter syns vi er for få, holder vi kamppoesiverksteder for ungdom der de også kan få lære å bruke poesi som kulturuttrykk, uttrykksform og utageringeverktøy.
Kamppoesi er ikke nødvendigvis politisk. Vi skriver om hvor klissete ris under sokkene er, om hvor fantastisk mamma er, om hvordan musikk kan gjøre livet verdt å leve, om hvor redde vi er for å dø. Men vi skriver med hjerteblod, ikke med blekk, og vi leverer på scenen, ikke på papir.
Vi vil gjerne rekruttere på folkehøgskolene. Vi tror det er mange elever på folkehøgskole som gjerne vil bli rekruttert av oss. Som vil lære hva kamppoesi er og få prøve ulike måter å lage det på, som vil arrangere slag, som vil delta i NM og som kanskje kan og vil bidra til en eventuell tv-serie. Kanskje det er noen på din skole?
Du når oss på kamppoetene@gmail.com.