 |
| Dag Hareide, rektor ved Nansenskolen på Lillehammer. |
Dette er innlegget Dag Hareide holdt på Nansenskolen onsdag kveld, der Maria Amelie deltok på et møte rett før hun ble arrestert.
Hvem trenger Nansenpasset i dag? Vi finner dem i skyggene i norske byer. De kan eller tør ikke returneres til sine hjemland.
Et pass med navnet til en norsk privatperson. Godkjent av alle stater i verden som et identitetsbevis og reisepass for statsløse flyktninger. Ble gitt ut til ca. 450000 mennesker og reddet antagelig livet til flere tusen.
Dette er kortversjonen om «Nansenpasset». Antagelig er denne historien ukjent for de aller fleste i Norge. Det er 150 år siden Fridtjof Nansens ble født i år. Mitt forslag er: Dette er den viktigste historien om Nansen som må fortelles og diskutere i jubileumsåret. Det krever en forklaring:
Statsborgerskapet
Mange tenker at menneskerettighetserklæringen i 1948 var en videreføring av den vestlige tradisjon fra den amerikanske og franske revolusjon. Men det var en avgjørende forskjell: Menneskerettighetene i vestlige demokratier var knyttet til statsborgerskapet. Et land brydde seg om sine borgere, men ikke andres. Dermed kunne vestlige demokratier uten å oppleve inkonsekvensen erobre andre land og styre dem som kolonier.
Nasjonalisme
Denne nasjonalismen var overordnet og ble en underliggende ideologi som førte oss ut i to verdenskriger. Vi så bare fliker av en virkelig internasjonal menneskerettighetstenkning før andre verdenskrig. Det var særlig tre områder hvor det kom vesentlig gjennombrudd: Slaverimotstanderne som lyktes i å få internasjonale konvensjoner som forbød slavehandel og slaveri. Røde Kors og Genèvekonvensjonene som fikk gjennom regler i krigføring hvor også fiendens sårede soldater skulle behandles like bra som ens egne. Og: Folkeforbundet og Fridtjof Nansen med Nansenpasset for flyktninger.
Iboende verdighet
Disse var forløpere for menneskerettighetenes grunnleggende idé: «Anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Det betyr at jeg har menneskerettigheter fordi jeg er menneske, ikke fordi jeg har et statsborgerskap eller betaler skatt.
Fridtjof Nansen var en kjendis før han var 30 år, men startet med sin humanitære innsats først da han rundet 60 år. Folkeforbundet ba han lede repatriering av politiske fanger etter første verdenskrig. I 1922 kunne han rapportere at de hadde ført 427866 krigsfanger tilbake til 30 forskjellige hjemland. En av Folkeforbundets få suksesser. Samtidig var Nansen leder for en stor hjelpeaksjon for hungersnødrammede i Russland, og ga ut et stort vitenskapelig verk.
Ureturnerbare flyktninger
Så dukket det opp et annet problem: Flyktninger som ikke kunne returneres. Lenin bestemte med et pennestrøk at ca. en million russiske flyktninger ble statsløse. Også andre steder var det ureturnerbare flyktninger – ikke minst armenere. Nansen ble utnevnt av Folkeforbundet som den første høykommissær for flyktninger.
Dette var et moderne problem i et Europa hvor nasjonalstaten hadde økt sin kontroll, og folk ikke lenger kunne bevege seg fritt. Eller for å sitere en russisk aforisme: «Et menneske er: Legeme + sjel + et pass». Det var antagelig Eduoard Frick som kom på ideen. Navnet på passet klebet seg naturlig til lederen og frontfiguren Nansen. Det ble først utstedt av den enkelte stat i alle slags fysiske utforminger.
Nobels fredspris
Fra 1925 fant Nansen ut at det skulle fornyes hvert år med et felles frimerke som kostet noe, og slik kunne finansiere flyktningearbeidet. Passet reddet mange fra å gå til grunne som illegale og identitetsløse. Blant disse var maleren Chagall og musikere som Stravinsky og Rachmaninoff. Etter Nansens død ble Nansenpasset og flyktningearbeidet organisert av Det Internasjonale Nansenkontoret i Genève, noe de fikk Nobels fredspris for i 1938. Etter annen verdenskrig har FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) overtatt arbeidet, og fikk Nobels fredspris i 1954. UNHCR deler selv ut en pris hvert år, som regnes som den mest prestisjefylte pris innen FN-systemet. Den heter Nansenprisen.
Levd her i årevis
Dette er historien. Så kommer diskusjonen: Hvem trenger Nansenpasset i dag? Vi trenger ikke lete langt uti en elendig verden. Vi finner dem i skyggene i norske byer. De kan eller tør ikke returneres til sine hjemland. De har levd her i årevis. Tør vi være like stolte av Nansenpasset som Nansens polferd?
