Blikk fra kaikanten – Hurtigruta

Det er farlig å beskjeftige seg med dagsaktuelle saker i ei spalte som dette. Spennet mellom deadline og publisering er en halv mannsalder, og på den tida kan ekteskap ha gått i oppløsning og nasjoner blitt ruinert. Derfor gjør man lurt i å holde seg til de evige anliggender, som for eksempel dødssyndene. Eller kapitalismens forfall. Eller en kombinasjon av begge deler?

Jeg velger det siste og skriver om Hurtigruta.

Den aktuelle dødssynden er grådighet. Og forfallet, ja, det er Hurtigruta. Så grundig gnidd ned i driten av kapitalismens maskineri nå at denne kystens institusjon går mot sin avvikling. For hvordan skal det legitimeres at fellesskapet vårt betaler nesten en milliard kroner i året til et selskap som i større og større grad gjør seg sjøl til en turistmaskin? Og som driftes på en sånn måte at liv og helse settes på spill.

Turister har det alltid vært på Hurtigruta, men nå er de lokale brukerne redusert til statister. Da må kortene deles ut på nytt.

Jeg aksepterer at forutsetningene endrer seg. Hurtigruta er eldre enn Norge som sjølstendig nasjon, og den har tjent kysten vår gjennom svært omskiftelige tider. Nå er selskapet i hovedsak utenlandsk eid, og driftes for å tjene de nye eierne. Konsekvensene har vi sett denne sommeren.

La gå med at det til en viss grad er nostalgi som driver meg til å skrive dette. Men ikke i den forstand at jeg trur det gamle kommer tilbake. Forfallet og grådigheta lar seg ikke snu, men jeg vil ikke være med og subsidiere kalaset.

Det er et løfte som står seg til lenge etter deadline for denne utgaven av Bladet.

Brynjar Tollefsen