Tayiba skulle gjerne gått på folkehøgskole
Som 2-åring kom hun til Norge, faren var politisk flyktning. Nå studerer hun – og holder på med en master i menneskeretter – og skriver om Etiopia ved Universitetet i Sør-Øst Norge. Om urfolk i landet, noe som er svært aktuelt i disse dager med uroligheter og vanskelige tilstander. Men situasjonen i hjemlandet gjør det dessverre vanskelig å utføre feltarbeid. Tidligere har hun en bachelor i historie og internasjonal politikk fra Universitetet i Agder.
Tayiba er opptatt av politikk og rettferdighet. Hun jobber for Amnesty ved siden av studiene, to dager i uka, hjelper studenter og holder foredrag for unge. Jeg traff henne på stand under OSLO-pride.
Nå angrer hun på at hun ikke gikk på folkehøgskole. Venner gikk på Nansenskolen og på Elverum og trivdes veldig godt.
Det var ikke så mye støtte å hente hjemme for å gå på folkehøgskole, men også rådgiver pushet på for rask start på utdanning. Det var rett og slett et press for å bevise noe med studier.
Foreldrene var også bekymret for kostnaden – økonomien og anbefalte studier og deltidsjobb.
Tayiba forteller at det i det etiopiske miljøet er en overrepresentasjon i helsesektoren. Selv valgte hun samfunnsvitenskap – som i miljøet var et lite opprør, men foreldrene støttet henne her.
– Hva er det som tiltrekker deg med folkehøgskole?
– Folkehøgskole er et pusterom som ikke er helt uten rammer, men ikke så fritt som et friår. Mange forbinder nok folkehøgskole med kristendom. Jeg trodde tidligere at det var et kristent konsept. Folkehøgskole bør være for alle, understreker hun – som selv er muslim.
– Jeg har vært studieambassadør for Universitetet i Agder og vært mye ute på videregående skoler. Der møtte jeg mange som ikke hadde peiling på hva folkehøgskole var. Skolebesøk er viktig – å være til stede og møte ungdom. Å bruke ambassadører fra minoritetsmiljøet tror jeg hadde vært lurt av dere hvis dere vil nå inn til miljøet – da vil tanken på folkehøgskole som en mulighet spre seg.
Tayiba elsker å studere og drømmer om en jobb i organisasjonslivet. Når hun ikke studerer eller jobber for Amnesty spiller rogalendingen piano, går fjellturer – og innrømmer at hun er en lesenerd.
Øyvind Krabberød