Om jeg forstår Netland rett så har Folkehøgskolerådets (FHSR) oppgaver og mandat over tid blitt endret/utvidet fordi FHSR har overtatt oppgaver fra staten/departement ved at «folkehøgskolesekreteriatet for folkehøgskolene med tilsynsmann, byråsjef, økonomiansvarlig og flere rådgivere/konsulenter» er overført til FHSR. I tillegg har folkehøgskolekompetansen i Utdanningsdirektoratet blitt nedgradert.

Dette fortoner seg for meg som en formidabel ansvarsfraskrivelse fra statens side om ikke FHSR har fått tildelt ressurser i samsvar med de delegerte oppgaver. Noe som vel bekreftes av at FHSR kun har en heltidsansatt og kjøper økonomitjenester fra organisasjonene. Når det er sagt, så er jeg ikke i tvil om at FHSR har vært en meget vellykket konstruksjon for folkehøgskolene, fordi rådet har bestått av folkehøgskoleansatte som har vært tett på med kjennskap til de administrative- og økonomiske utfordringene skolene har. Ansettelsen av sekretær for å koordinere samarbeidet mellom organisasjonen og staten har også vært meget vellykket. FHSR har hatt og bør ha rollen som et koordinerende ledd i saker som dreier seg om rammevilkårene for skolene og ikke ta på seg nye oppgaver som f.eks. «røslearbeide». Staten bør styrke FHSR med de nødvendige ressurser slik at alle oppgavene de har i dag kan bli forsvarlig ivaretatt, og om ikke så må Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet utføre flere oppgaver hos seg. Folkehøgskoleorganisasjonene kan ikke ta dette ansvaret og en kan ikke organisere seg vekk fra alt!

Når det gjelder Noregs Kristelige Folkehøgskolelag (NKF) og Folkehøgskoleforbundet (FHF) så er mandat, oppgaver og utfordringer noe helt annet. Netland mener rørslearbeidet er viktig og der er vi på linje når han peker på at «byggesteinene er alle skolene og alle ansatte.» Det er NKF og FHF som organiserer ansatte i interessefellesskap som sikrer og viderefører idearbeidet og de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Det er en grunnleggende sammenheng mellom idearbeidet og de ansattes plikter og rettigheter i folkehøgskolen slik det er i andre skoleslag og profesjonsorienterte virksomheter. Arnhild Bie-Drivdal (2021 Oslo Met, Fagorganisering som strategi for profesjonsfaglig innflytelse på arbeidsplassen). dokumenterer dette i sin doktorgradsavhandling hvor hun sier at lærernes fagforening har et dobbelt maktgrunnlag som følger av medlemmenes kollektive organisering og deres særegne kunnskapsgrunnlag. Dette innebærer også at fagforeningen ivaretar medlemmenes interesser – både som arbeidstakere og som profesjonsutøvere – og at fagorganisering kan bidra til å utvikle og sikre profesjonell praksis.

Denne tette koblingen mellom arbeidsvilkår og fag er også tydelig i folkehøgskolen. Det har en egen verdi at rørsle-arbeidet drives gjennom fagforeningene, fordi fagforeningene er demokratiske samfunnsaktører som muliggjør et kollektivt engasjement nedenfra. Gjennom fagforeningene kan medlemmene og deres tillitsvalgte bidra til et idé- og utviklingsarbeid som forener de ansattes interesser og folkehøgskolens samfunnsoppdrag.

Netland mener videre at fagforeningsarbeidet kan overlates til hovedorganisasjonene. Med litt godvilje kan det være de enkelte fagforeninger han mener, men de som i organisasjonslivet benevnes som hovedorganisasjoner, Unio, YS, LO og Akademikerne tar ikke opp enkelt-/direktemedlemmer.          Det som derimot ville være mulig og som ville være helt ødeleggende for samhold, samarbeid, idearbeid og folkehøgskolens korpsånd (folkehøgskolelærernes sterke engasjement for de kjerneverdier folkehøgskolen bygger på) (jfr. Elstad, m.fl. UIO 2010) er at det pedagogiske personalet spres ut på lærerorganisasjoner i de fire hovedorganisasjonene som f.eks. Utdanningsforbundet (Unio), Skolenes Landsforbund (LO), Skolelederforbundet (YS) og Norsk Lektorlag (Akademikerne). I tillegg, som vi allerede har i dag, så er noen organisert i forbund for kunstnere (Creo i LO). Det praktiske personalet, som er en viktig del av helheten i skoleslaget, vil kunne spres rundt om i forbund i LO og YS. Nei, her må vi samle alle krefter rundt å verve flest mulig til å støtte opp om NKF og FHF for å beholde skoleslagets unike posisjon og i fellesskap enda mer enn i dag fokusere på utvikling av skoleslagets egenart i koblingen mellom folkehøgskolepedagogikk, idearbeid og ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

NKF og FHF er selve limet i folkehøgskolen og det er i interaksjonen mellom våre medlemmer på den enkelte skole og mellom medlemmene på de forskjellige skolene at folkehøgskoleideen holdes i hevd og utvikles til beste for nye kull av 19-åringer. Måten vi tenker organisering på vil intuitivt innvirke på måten lærerne tenker på i forholdet til elevene. Hvor er tråden, kilden til styrkning av korpsånden som gir kvaliteten mellom elev og lærer og mellom lærer og rektor? Blir dette sannsynliggjort i forslaget til ny organisering? Kan det være en sammenheng mellom det vi har hatt, en sammenheng mellom det pedagogiske og fagforeningsorganiseringen som har bidratt til at vi har lykkes godt de siste 20 årene?

Fagorganisering er demokrati i praksis. Det er en måte å sikre de ansatte i folkehøgskolen innflytelse på hva som skjer på egen skole – både gjennom direkte deltagelse for ansatte og gjennom representativ deltagelse gjennom tillitsvalgte. Å redusere fagorganisering til spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår i snever forstand, vil bety at folkehøgskolene mister tilgang til kollektive, demokratiske prosesser som del av idé- og utviklingsarbeidet.

Partssamarbeidet mellom ledere og tillitsvalgte er også en viktig del av fagforeningsarbeidet. Der dette samarbeidet tas i bruk i lokalt utviklingsarbeid tydeliggjøres også verdien av at rektorer og andre ansatte er med i samme fagforening og dermed del av samme ide- og interessefellesskap.

Når det gjelder spørsmålet om informasjonskontorenes rolle så kan det, ut fra søkertallene til skolene, se ut som dagens organisering fungerer meget godt. Det kan bety at de som driver dette arbeidet øyner å se både fordeler og ulemper ved en sammenslåing og derfor stadig velger å utvikle samarbeidet seg imellom.

Samarbeidet mellom Informasjonskontorene og de faglige interessefellesskapene (NKF og FHF) må utvikles og styrkes og ikke pulveriseres!

Det er kun få år siden ledelsen i folkehøgskoleorganisasjonene foretok en grundig gjennomgang av organiseringen hvor det også ble brukt ekstern organisasjonskonsulent. Konklusjonen var at dagens organisering hadde flere fordeler enn ulemper, ikke minst fordi det er noen verdimessige ulikheter mellom kristen og frilynt side, men kanskje mest fordi samarbeidet mellom organisasjonene funger godt og at en er mest tjent med å utvikle dette videre.

Vi har vel ikke det ryddigste organisasjonskartet i norsk folkehøgskole, men vi har da lykkes godt med dagens organisering.

Det er de ansatte som kan folkehøgskole og Netlands forslag til ny organisering kan virke forførende, men er etter min menig dessverre gal fordi jeg ikke tror den vil føre til bedre kvalitet i tilbudet til elever og ansatte i skoleslaget!

Tidligere nevnte forsker Bie-Drivdal er ekspert på fagforeninger og deres bidrag til arbeidslivet. Hun har påpekt at potensialet i fagorganisering ikke er ferdig utviklet. Dette harmoniserer godt med argumentasjonen ovenfor. La oss heller styrke våre fagforeninger NKF og FHF. Det er lettere å jobbe i lag for å styrke vårt unike skoleslag når vi er samlet enn splittet.

Knut Simble, tidligere generalsekretær i Folkehøgskoleforbundet