– Det har aldri vært vanskelig å være skeiv på folkehøgskole

For musikklærer Dag Braathen har homokampen handlet mer om å være et medmenneske enn å stå på barrikadene.

Tekst: Eirin Høiseth 

21. april 1972 ble det lovlig å være homofil i Norge. Den nyheten skulle gå 13 år gamle Dag Braathen hus forbi. Selv om han nok hadde kjent på følelser siden han var liten, var det først mye senere at han klarte å sette ord på at han nok var homofil.

– Jeg hadde sommerjobb etter videregående og var veldig opptatt av et par jeg kjente. Og jeg tenkte at jeg sikkert hadde lyst til å være sammen med henne. Men så husker jeg en situasjon hvor jeg stoppet opp og tenkte: «Men stopp en hal! Det er jo HAM jeg egentlig ville vært sammen med!» Og det var nok en av de første gangene jeg tenkte sånn: «Å ok, homo ja».

Folkehøgskolekjærligheten

Legningen har aldri vært utfordrende for musiker, komponist og regissør Dag Braathen. I dag har han ansvar for musikkteaterklassen ved Romerike folkehøgskole og er lykkelig gift med regissør Roy Lie Jonassen. De to møttes på folkehøgskolen.

Roy og Dag på avslutningsmiddag på Romerike folkehøgskole 2010. Dag til høyre.

– Jeg var vikar fra 1986 til 1988, og det første året jobbet vi sammen som kollegaer. Deretter sluttet Roy, men han ble invitert på ansattefesten før jul. Og da, på den julefesten, så skjedde det et eller annet. Så blei vi sammen, smiler Dag.

I 20 år, frem til Roy gikk av med pensjon i fjor, var de to vært kollegaer på Romerike folkehøgskole. Her jobbet de til tider tett med teaterproduksjoner, Dag med ansvar for musikken og Roy med teater.

Å jobbe sammen med partneren sin kan være utfordrende. Det var en av tingene Dag måtte tenke på da han kom tilbake til Romerike i 2001.

– Jeg måtte vurdere om det var riktig å bo sammen med og jobbe sammen med Roy. Men det gikk jeg for, og det har gått fint alle de årene. Kjempefint. Men folkehøgskolelivet er intenst, og til tider så måtte vi si hjemme: «Nei, nå må vi snakke om noe annet, vi kan ikke snakke om skole eller kollegaer.»

Da vi to inngikk partnerskap i 2004, måtte det blir på Romerike folkehøgskole.

–  Vi traff hverandre her og jobbet her sammen. Så da leide vi skolen, dekket til 112 gjester og hadde seremonien foran skolen ut mot tjernet. Etter middag holdt våre teater- og musikervenner underholdningskabaret i storsalen på skolen, med steppdans, korsatser, sang og revyinnslag. Det ble fest hele natten. Det var så fint.

Endringer i samfunnet

Når 50-årsdagen for avkriminalisering av homofili nå feires landet over, er det mye som har endret seg gjennom tiårene.

Dag husker han som barn leste om Stonewall-opprøret i avisen. De voldelige demonstrasjonene i det skeive miljøet rundt klubben Stonewall i New York i 1969 regnes som startskuddet for den moderne homobevegelsen og pridemarkeringene.

Dag Braathen er lærer ved musikkteaterlinjen ved Romerike folkehøgskole. Han har jobbet lenge med musikk og teater, både som musiker, dirigent, komponist og regissør.

Dag har heldigvis få negative opplevelser knyttet til legning.

– Nei, jeg har opplevd veldig lite motbør. Jeg tror nesten ikke jeg har opplevd ukvemsord heller, så jeg kan ikke klage på det.

Etter at han kom ut, skulle det imidlertid ta litt tid før moren hans forsonte seg med det.

– I hennes verden var det mye kvinner, og noen av dem var nok lesbiske. Blant annet kjente hun Wenche Lowzow, som kom ut med brask og bram sammen med Kim Friele. Det var vanskelig for mamma, og det husker jeg at jeg reagerte på. Og når jeg selv kom ut og, så var det vanskelig. Men det la seg jo selvfølgelig etter hvert.

Han kan ikke huske noe tydelig vendepunkt for når holdningene i samfunnet endret seg, men noen hendelser stikker seg ut.

– Jeg husker jo når partnerskapsloven kom, at det var lov å inngå en slags formalisert avtale mellom likekjønnede. Og så ble jo Rosemarie Köhn biskop på Hamar og det var stort. Vi opplevde hennes som en støttespiller for homoene, og hun ordinerte lesbiske prester. Så det var stort! Da heia vi.

 

Den gode samtalen

Dag har aldri vært direkte politisk engasjert for skeive rettigheter. Med en tid som pianist og musiker i den skeive kabaretgruppen CabaRosa som hederlig unntak.

Isteden har han viet karrieren til å jobbe med mennesker og møte dem på likefot.

– Høsten 1998 var jeg vikar på en barneskole i Bærum. Da kom elevene og spurte meg ute i friminuttet om hvor jeg bodde hen og om jeg hadde kjæreste. Da tenkte jeg: Nå kan jeg enten juge eller så kan jeg ikke juge. Så da sa jeg: Nei, jeg har akkurat flytta sammen med Roy, og vi er kjærester.

Plutselig dagen etterpå så løp barna rundt på skolen og ropte: «Dag er homo! Dag er homo!» Det hørte ikke Dag selv, men han fikk råd av en kollega om å forholde seg til det.

– Ja, så da gikk jeg en runde til de tre femteklasser som jeg underviste, og fortalte om mitt liv. Jeg fortalte at jeg akkurat hadde flyttet sammen med Roy og at det var stort. Og at vi hadde diskutert hvordan vi skulle forholde oss til barn, men at Roy kanskje ikke hadde lyst til det, men kanskje jeg hadde lyst, forteller han.

– Det ble SÅ fine samtaler. Og alle hadde jo en tante, eller en frisør, eller hadde sett noe på Tv-en, og det fortalte femteklassingene. Og så var det en som sa: «Ja, hvis dere ikke skal ha barn, kan dere ikke kjøpe en hund da?»

De tre samtalene var betydningsfulle for Dag, og for elevene.

– Det ble helt slutt på at de ropte at jeg var homo, for det var jo ikke noe interessant lenger. De visste at jeg var meg. Så det var jo homopolitikk på en måte– ikke i det store, men i det lille.

– Det tror jeg har vært min rolle som folkehøgskolelærer også. Å bare være til stede som den jeg er. Folk som har kommet og villet snakke med meg fordi de er i prosessen med å komme ut. Jeg har hatt mange fine samtaler oppigjennom.

 

Ingen hevede øyenbryn

Kanskje er det også i møte med elevene at Dag har merket mest til at holdningene til skeive har endret seg i samfunnet.

Dag Braathen har undervist i over 20 år og kommer tett på elevene sine. Her med årets musikkteaterklasse. Bilde lånt fra klassens instagramkonto @musikkteaterrfhs

– Jeg jobbet på Solbakken folkehøgskole fra 1994 til 1998. Da vi presentere oss første dagen, og jeg sa at jeg var sammen med Roy, kom folk bort etterpå og sa ting som: «så flott at du forteller». Hvis jeg sier det samme nå, er det ingen reaksjon. Det er ingen som tenker over det en gang.

Han merket en endring på 1990- og 2000-tallet, der måten folk ser på hverandre ble mer normalisert.

– Sånn er jo livet her blant elever. Det er helt normalt, det er ingen som hever på et øyenbryn. Og vi har transpersoner, homoer og lesber – alt mulig. I folkehøgskolen – eller jeg får prate for Romerike – så opplever jeg det som helt åpent og helt fritt.

Dag trives i det åpne skoleslaget.

– Jeg husker jeg sa på 80-tallet at jeg ikke kunne i ha vært i den kristne folkehøgskolen. Da hadde ikke det gått, og jeg hadde sikkert ikke fått jobb. Jeg vet ikke hvordan det er nå. Men i den frilynte folkehøgskolen var det problemfritt å være åpent homo på 80-tallet, også her på folkehøgskolen.