Vi må få dem til å se alle mulighetene de har, og hvilke enorm påvirkningskraft de har hvis de deltar og tør heve stemmen.  Vi må lære dem å takle motgang og skuffelser.  Men de må delta og yte,  ikke bare kreve. Vi som voksne må klare å stå i ubehaget det er å være dem de skal bryne seg på.  Vi må være tydelige, stille krav, sette grenser og hjelpe dem til å mestre livet – ikke bare støtte dem på at de har det så vanskelig.

Jeg er glad i Grundtvigs historisk poetisk perspektiv. Vi må kjenne vår historie, lære av den og sette ungdommene inn i historien.  Vi må hjelpe dem til å skjønne at de er et resultat av historien og at de skal skape ny historie som kommende generasjoner skal lære av.   Derfor tre korte historisk poetiske glimt som setter dagens ungdom inn i en større sammenheng.

«Ja visst gör det ont när knoppar brister» skrev Karin Boye i 1935

«Jeg velger meg april» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1869

I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Og til slutt en liten norrøn smakebit fra Grundtvigs store verk om det norrøne fra 1835.

«I riktig gamle dager visste man at alt liv

gikk ut fra asken Yggdrasil, selve livets tre. Ved

en av røttene til Yggdrasil satt skjebnegudinnene

eller nornene Urd, Skuld og

Verdande. De vevet på livsveven. En vevnad

for hvert menneske som ble født.

Det tente også livslyset for det nye mennesket.

I begynnelsen av livet må

de voksne hjelpe barnet med å passe på

livslyset. Så en dag vil det unge mennesket

selv ta ansvaret for livet og lyset. Da får

det med seg tre gaver fra nornene:

troen på det gode liv,

håp og

visjoner for fremtiden.

Men det må mer til for å leve et liv. Når

det unge mennesket skjønner det, får det

tre nye gaver:

nederlag,

motgang og

skuffelser.

Lyset brenner ned uansett hvordan mennesket

lever livet sitt.

Når lyset er nesten nedbrent og mennesket

er gammelt, får det de tre siste

gavene fra skjebnegudinnene:

visdom,

erkjennelse og

evnen til å fortelle historier.»

Alle tre sier på hver sin måte at det er vondt å være ung, at det skal storme og at det er kun ved å mestre motgang, skuffelser og nederlag at man blir menneske.  Alt sammen er helt normalt og må til for få visdom og erkjennelse.

Folkehøgskolen er samtalebasert, og vi burde ha alle muligheter til å snakke sammen om det å være menneske.  Det interessante er at jeg opplever at jeg som voksen i folkehøgskolen er mindre viktig som samtalepartner enn jeg var før.  Elevene våre søker mer til hverandre og sine ekkokamre enn tidligere.

Vi må passe oss for ikke å bli historieløse.  Hvis vi fortsetter å slå fast med store bokstaver at det er så vanskelig å være ung i dag – mye vanskeligere enn det var for tidligere generasjoner – blir det et selvoppfyllende profeti. Da er det fare for at ungdom slår seg til ro med at det er så vanskelig å være dem.  Og at de har alle rettigheter til å klage og fraskrive seg ansvaret for eget liv.

Benedicte Hambro, internatleder Arbeiderbevegelsens folkehøgskole