Et folkehøgskoleperspektiv på: Populisme og folkelighet

Populisme blir brukt i dagens debatt som karakteristikk både av meninger og holdninger. Politikere og debattanter av nesten alle slag kan bli kalt populister, og merkelappen populist kan klistres på et vidt spekter av folk og holdninger, fra Donald Trump og Bernie Sanders til Trygve Slagsvold Vedum, fra stokk konservative evangeliske amerikanere til Rødt- sympatiserende.  Begrepet populisme er snart blitt tømt for innhold!

Populisme kan dreie seg om å trekke et skarpt skille mellom folk, vanlige folk, og eliten, de andre.  Flere teoretikere hevder at dette er det aller viktigste elementet i populismen. I et slikt perspektiv burde folkehøgskolen interessere seg sterkt for populismedebatten.  Folkehøgskolen er det eneste skoleslaget som har med seg begrepet folk i navnet sitt.  Folkehøgskolen har historisk sett attpåtil brukt både tid og krefter på å definere seg nettopp som et skoleslag for «folk», mot eliten, embetsstanden, latinskolen osv. osv. Folkehøgskolen har ofte villet definere seg som en motkulturell bevegelse.

«Folkeligt skal alt nu være»

I den akademiske debatten om populisme finnes det mange ulike definisjoner eller forståelser av populisme.  Uten på noen måte å forsøke å være uttømmende på dette feltet skal jeg prøve å peke på i hvert fall fire muligheter:

1.Populisme er en bestemt type politikk eller ideologi med anti-elitistisk, anti-pluralistisk eller til og med anti-demokratisk tendens.

2.Populisme er først og fremst en politisk logikk der hensikten er å virke polariserende.  Populismen søker etter de krasse motsetninger, og profiterer på at disse kommer fram.

3.Populisme er et fenomen som finnes både på høyresiden og venstresiden, men har et så tynt ideologisk innhold at det kan dukke opp begge steder, også i det politiske sentrum, men har som regel en slags moralsk brodd mot en antatt elite som forstås som motsetning til et antatt uskyldig folk.

4.Populisme er et retorisk fenomen, en talemåte som brukes når motsetningen mellom folk og elite skal vises fram, uten at begrepene folk og elite er klart definert.  Populisme blir her nesten et slags skjellsord.

Mange teoretikere peker også på at en klar bakgrunn for populistiske meninger er følelsen av samfunnsmessig frykt eller utrygghet.

Om vi går tilbake til Grundtvig, finner vi i sangen «Folkeligt skal alt nu være» følgende spørsmål:

«Folk! Hvad er vel folk i grunden? Hvad betyder folkeligt?

Er det næsen eller munden hvorpå man opdager sligt?»

Noen vers senere kommer svaret med de kjente linjene:

«Til et folk de alle høre som sig regner selv dertil

Har for modersmålet øre, har for fædrelandet ild.»

Grundtvig passer ikke inn i verken den ene eller andre av populismeforståelsene jeg har nevnt ovenfor.  Om vi skal antyde med dagens debattbegreper Grundtvigs posisjon, så tenker han vel helst litt identitetspolitisk, å føle at man hører til et folk, er å tenke at man hører til dette folket, kjenner seg hjemme der. Men Grundtvig tenker først og fremst ontologisk!  Her ligger også kimen til ordet folk i folke – høgskole.

Populisme kan handle om kamp

Begrepet populisme har mange elementer i seg.  Ordet trekker med seg det latinske populos som betyr folk, men vi kan også sette populisme i forhold til ordet plebs, plebeiere, folk flest forstått som fattige, undertrykte eller foraktede.  Da kan populisme handle om kamp mot undertrykking av vanlige folk, om en sosial kamp for omfordeling av ressursene.  Men populisme kan også sees i forhold til demos, og da omfatter begrepet det politiske folket som slåss for demokratiske rettigheter.  Når folkehøgskolen på 1880-tallet var en del av kampen for parlamentarisme var det demosbegrepet som gjaldt.  Populisme kan imidlertid også relateres til begrepet etnos, og da peker det i retning av nasjonen, en kulturelt avgrenset gruppe.  Folkehøgskolens historie har nok en bit av begge dele, både demos i kampen for parlamentarisme på 1880-tallet, og samtidig var folkehøgskolen en del av det nasjonsbyggende prosjektet, noe som ble særlig tydelig i årene like etter 1905. Hvilken selvforståelse har dagens folkehøgskole, og har folkehøgskolen holdt all mulig populisme på armlengdes avstand?

En annen inngang til debatten om populisme er å forsøke å skille mellom en venstrepopulisme på den ene siden og en høyrepopulisme på den andre. Venstrepopulismen hevder at det er en motsetning mellom de på bunnen av samfunnet, folket, og de som er på toppen, den økonomiske og kulturelle eliten.  Venstrepopulismen tenker seg derfor en vertikal motsetning.  Høyrepopulismen ser en horisontal motsetning der folket defineres som de som er innenfor eller utenfor et politisk eller kulturelt fellesskap. Venstrepopulismen tenker seg en dyadisk struktur, en dialektisk motsetning mellom folket og eliten, men høyrepopulismen tenker i en triadisk struktur der eliten anses å henge sammen med grupper som ikke er en del av folket, og der folket blir sviktet til fordel for bedrestilte grupper som i sin tur ser på de som ligger lavest, trygdemottakere for eksempel, som snyltere.

En dannelsesmessig revolusjon

Både folkeopplysningen og folkehøgskolen befinner seg i dag i dette uoversiktlige og vanskelige debattlandskapet så lenge man holder seg med begrepet folk.  Hva menes med folk i dag, og hva mener folkehøgskolen med ordet folk? Med bakgrunn i Grundtvig og dansk folkehøgskolehistorie har den forståelsen festnet seg at Grundtvig og folkehøgskolens prosjekt var å bidra til at almuen forvandlet seg til et folk. Når almuen fikk bevisstheten om at den var et folk, var den ikke lenger en undertrykt almue. Når almuen regner seg «å høre til et folk», har det skjedd en bevissthetsmessig og dannelsesmessig revolusjon, hevder Ove Korsgaard i sin bok «Grundtvig rundt». Jeg tror norsk folkehøgskole var, i sin norske sammenheng, i samme situasjon som dansk folkehøgskole.  Også norsk folkehøgskole bidro til at bonden fikk en ny bevissthet, og folkehøgskolen som et pedagogisk dannelsesprosjekt var et viktig redskap i denne prosessen.  I dette perspektivet er det fristende å se norsk folkehøgskole som del av et venstrepopulistisk prosjekt, et prosjekt med klare progressive trekk.

Populismeteoretikere har også prøvd å fange opp innholdet i begrepet populisme ved å hevde at begrepet folk egentlig er det de kaller «en tom signifikant», noe innholdstomt som først og fremt får sin betydning utfra den sammenhengen begrepet står i.  Så innføres det to nye begreper for å sette folk inn i sammenhenger.  Da kan man tenke seg at det er et antagonistisk forhold mellom folk og elite, et ikke-pluralistisk forhold der folk og elite ikke anerkjenner hverandre. I en agonistisk (agon er det greske ordet for strid) sammenheng vil folk og elite anerkjenne hverandre som legale politiske motsetninger innenfor samme politiske system. Man kunne kanskje helt forsøksvis plassere dette inn i et firefeltsskjema:

 

ANTAGONISTISK  POPULISME

 

Fascisme                                                                                                         Stalinisme

Moskvakommunisme

 

 

Stopp Innvandring

Nordisk Motstandsbevegelse                                                         Akp/ml

 

 

HØYRE————————————————————————————–VENSTRE

 

Fremskrittspartiet

 

 

Konservativ politikk                                                                                  Sosialdemokrati

Sosialisme (SV, Rødt)

 

AGONISTISK POPULISME

 

Med dette skjemaet har jeg plassert hele den seriøse norske debatten innenfor en agonistisk sammenheng der en eventuell populistisk motsetning mellom folk og elite balanseres innenfor demokratiske rammer, i motsetning til hva som for eksempel skjer i USA med populister som Donald Trump. Rune Slagstad sier i en artikkel følgende: «Norsk politisk historie siden slutten av 1800-tallet utgjør her et unntak som kan gi substans til en venstrepopulistisk fornyelse», og mener at Norge er et annerledes land når det gjelder populisme i europeisk sammenheng der tendensen har vært høyrepopulistisk.  Grunnen til at Fremskrittspartiet er det eneste partiet jeg har plassert i skjemaet som partiet med de klareste populistiske trekk, er de mange dokumenterte analysene av utsagn fra en rekke Frp-politikere. Om det finnes klare populistiske trekk i andre partier, er avhengig av forståelsen av begrepet populisme.

«sekulær kristenisme»

Norsk folkehøgskole føyer seg pent inn i en slik sammenheng, og går med sitt Grundtvig – baserte syn på folk og folkelighet godt inn i en norsk venstrepopulistisk tradisjon. For folkehøgskolen burde ikke begrepet folk være en tom signifikant, men ha en substans preget av Grundtvigs syn på folk, og på hvordan skoleslaget faktisk har tenkt og brukt begrepet.

En viktig og interessant del av debatten om populisme er bruken av religion. En sentral populismeforsker som Roger Brubaker anser at høyrepopulismens bruk av kristendom som identitet og kulturarv er det han kaller for «sekulær kristenisme», i motsetning til en mer substansiell kirkelig aktivitet og holdning til kirkens lære. Andre forskere påpeker at populister ganske kynisk bruker kristendom for å avgrense et kristent nasjonalt «vi» mot et eventuelt muslimsk religiøst element. Noen forskere hevder at kristendommen har blitt kapret av høyrepopulister, og mener med det at kristendommen blir brukt strategisk, og at de etablerte kirkene overkjøres eller mister eierskapet til kristendom i en slik politisk debatt. I norsk sammenheng henvises det til Sylvi Listhaugs mange utspill i ulike NRK-debatter samt hennes egen bok «Der andre tier». Dette er en vanskelig debatt, en debatt som igjen kommer krassere til uttrykk i USA og ganske særlig Donald Trumps bruk av Bibelen. Når Sylvi Listhaug hevder at Den norske Kirken «råtner på rot» på grunn av kirkens engasjement for religionsdialog og for flyktninger, har biskoper og kirkelige byråkrater i mindre grad framhevet norske verdier og væremåter, men heller løftet fram selvkritikk og et ønske om forsoning og brobygging.

Står i en motkulturell tradisjon

Frilynt folkehøgskole som et Grundtvig – basert, men sekulært skoleslag har ikke tatt denne debatten inn over seg så vidt jeg kan se.  Det hadde likevel vært spennende og interessant om denne debatten kunne løftes inn som en samtale mellom kristelige og frilynte folkehøgskoler.  Begge skoleslagene står overfor nye samfunnsmessige dype utfordringer, og på dette feltet finnes det mye interessant internasjonalt forskningsstoff å forsyne seg av.

Folkehøgskolen må i dag posisjonere seg både i en pedagogisk sammenheng som et skoleslag med en spesiell pedagogikk, og i en samfunnsmessig, politisk eller demokratisk sammenheng utfra sin lange tradisjon og historie. Folkehøgskolens selvforståelse har vært at skoleslaget står i en slags motkulturell tradisjon som riktignok har hatt store svingninger.  Det motkulturelle ble svakt markert i etterkrigstida og i 1950-årene, ble kraftig markert i løpet av 1960-tallet med kampen mot Fellesmarkedet i 1972 som et slags høydepunkt, mindre vektlagt på 1980-tallet, men tydeligere på 1990-tallet med den lange striden om poeng og kompetanse. Om man skal bruke populismebegrepet mener jeg folkehøgskolen i alle disse årene kan sies å ha stått i en venstrepopulistsk tradisjon.  På 2000-tallet har dette blitt mer krevende.  Det har vært nye utfordringer med innvandring og flyktninger, en skarp identitetspolitikk, globaliseringsdebatt og nye økonomiske og sosiologiske analyser å forholde seg til. Høyrepopulisme har i dag mer blitt en slags negativ ideologi som er mot den herskende eliten, både politisk og kulturelt, tydeligst å se i kultursynet til Fremskrittspartiet.  Partiet virker å være mot alle tendenser til eksperimentell kunst og kultur, men for det som til enhver tid framstår som folkelig.

Kritikk av nyliberalsimen

Om folkehøgskolen skal plassere seg i en venstrepopulistisk sammenheng i dag tror jeg skoleslaget på sin måte må fronte en klasseanalyse med kritikk av nyliberalismen, en konsekvent og hverdagslig klimapolitikk, holde fast i et utvidet kulturbegrep med kamp for det eksperimentelle, et ønske om pluralisme og toleranse i samfunnsdebatten, og en progressiv og frigjørende pedagogikk. Folkehøgskolen må meisle ut en mothegemonisk profil.

Jeg vil avslutte med Stein Mehrens nesten slagordliknende utsagn i et essay for mange tiår siden: «Når alt blir like gyldig, blir alt likegyldig».  Høyrepopulismen er tømt for substans om man unntar den utydelige kampen mot en diffus elite.  En mulig venstrepopulistisk strategi er å gå inn i en strid med tydelige redskaper, gjennomtenkte begreper og et forpliktende idegrunnlag.  Folkehøgskole er i så måte godt rustet.

Arild Mikkelsen

—————

Litteratur:

Jan – Werner Müller: Hva er populisme?

Kallevåg, Kloster, Stålsette: Populisme og kristendom.

Rune Slagstad: Mine dannelsesagenter.

Agora nr. 1-2, 2020

Ove Korsgaard: Grundtvig Rundt