Hvis globalt medborgerskap er danningsidealet

– er ikke bistandsarbeid svaret!
Folkehøgskolenes formål er allmenndanning og folkeopplysning, hvor danning handler om å forstå seg selv – i relasjon til andre og verden (se Lövgren, 2022). Globalt medborgerskap handler om å forstå verden vi lever i – og vår plass i denne verden. Globale medborgere tar en aktiv rolle i samfunnet og jobber, i samarbeid med andre, for å bidra til en mer fredelig, likeverdig, rettferdig og bærekraftig verden. Jeg mener at å engasjere elever i bistand ikke er veien å gå for å danne globale medborgere - da bistand bygger på idealet om at «vi» skal hjelpe «de andre» - og i verstefall kan bidra til å reprodusere ulikhet mellom mennesker og kulturer.

Neste år er det 40 år siden Internasjonalt utvalg for folkehøgskolen (IU) ble etablert, som et samarbeid mellom de frilynte og kristne folkehøgskoleorganisasjonene. Ett av formålene til IU fra 1983, var å stimulere til debatt om internasjonale spørsmål og folkehøgskolenes engasjement i disse spørsmålene. De siste årene har IU drevet prosjekter som skal bidra til dette – gjennom bl.a. Pedagogikk for de rike (2005), Globalvettreglene (2017) og en rekke internasjonale seminarer for folkehøgskoleansatte, og noen ganger også elever. Som med alt annet arbeid i folkehøgskolen, trenger vi å utfordre og stille spørsmål ved eksisterende praksiser slik at vi kan videreutvikle den enkelte skolen – og skoleslaget. Derfor er det så viktig at folkehøgskolene har IU til å gjøre nettopp dette.

«Vi» og «de andre»

Du har kanskje allerede blitt provosert over påstanden om at å engasjere elever i bistand ikke er veien å gå for å danne globale medborgere, fordi du har erfart at elever på egen skole får et stort engasjement for skolens bistandsprosjekt og det positive det medbringer. Slik jeg ser det, trenger vi fortsatt humanitære organisasjoner som gir nødhjelp, og det er flere utviklingsorganisasjoner som lykkes i sine prosjekter – men også mange som ikke gjør det. Poenget mitt er ikke å diskutere utviklingsbistand per se, men dens rolle i å danne globale medborgere.

Globalt medborgerskap handler om å se hverandre som likeverdige. Kort oppsummert har bistand tradisjonelt handlet om at «vi» hjelper «de andre», og allerede her er det et brutalt skille som skapes hvor «vi» kan gi noe «de andre» mangler. Det skapes et hierarki, hvor makten er hos «vi» som har pengene og ressursene – og dermed også definisjonsmakten. Jeg var nylig med på et forskningsprosjekt om begrepet «partnerskap» og hvordan dette blir forstått i utviklingsarbeid og utveksling blant Norec (tidligere Fredskorpset) sine samarbeidspartnere. Partnerskapsbegrepet etterstreber likeverd mellom partnerne, men gjennom forskningen fant vi at dette er vanskelig i praksis, da det f.eks. er én partner som har hovedansvar for prosjektbudsjettet. Er det fokus på pengeoverføring og resultat, så er det lettere at en asymmetri i maktforholdene utspiller seg.

Danning av globale medborgere

Bildet av det globale sør, slik det var når jeg vokste opp, har nok forandret seg litt blant dagens 19-20 åringer gjennom mye større tilgang på informasjon. Samtidig er det fortsatt mange stereotypier om land i det globale sør – og behovet for hjelp fra land som Norge. Jeg mener at folkehøgskolene, gjennom folkehøgskolepedagogikken, har mulighet til å utfordre disse verdensbildene, slik at de ikke reproduseres. Avlæring er et nøkkelbegrep. Her er både Pedagogikk for de rike – metoder og Globalvettreglene gode redskaper – og IU er helt sentralt i folkehøgskolen for å drive dette arbeidet videre.

Folkehøgskoler er ikke bistandsorganisasjoner. Vi driver med allmenndanning og folkeopplysning. Jeg mener derfor at fokuset må være på menneskemøter når skoler reiser på studieturer. Elever bør møte andre ungdommer/unge voksne som er opptatt av det samme faget – og bruke tid sammen for å snakke om de likhetene og ulikhetene de opplever i sine kontekster. Om folkehøgskoleelever får møte jevnaldrende, tilbringe flere dager sammen og drive med faget alle interesserer seg for – om det er foto, friluftsliv, utviklingsarbeid eller musikk – så mener jeg at fordommer vil utfordres og brytes ned, og likeverdet vil vokse frem. Ser man noen som likeverdig, så vil man også behandle dem deretter – noe vi trenger mer av i verden i dag.

Brita Phuthi, PhD stipendiat ved Oslo Met (i permisjon fra stillingen som internasjonal rådgiver i Folkehøgskolerådet).

 

Referanse:

Lövgren, J. (2022). From nation building to global citizenship: human rights education in the Nordic folk high schools. Human Rights Education Review5(2), 77–97.