Hvis Folkehøgskoleforbundet ikke fantes

En dag spurte jeg involverte i et prosjekt om hva de hadde av behov for påfyll i form av kurs og erfaringssamlinger med andre i prosjektet. Svaret var relativt kontant og entydig, at de ikke følte noen slike behov. Det fikk meg til å tenke ..

.. på alle de kurs, samlinger og saker vi fra såkalt sentralt hold inviterer eller kaller inn til i løpet av året. Alt sammen i overbevisning om at dette er aktuelt, viktig og riktig – og derfor godt for alle vi som arbeider i skoleslaget. Påmeldinger vil derfor gå som en røyk.

Tror vi. Men slik er det ikke. Oftest er vi der at vi etter gjentatte påminnelser og purringer, i alle slags kanaler, må vurdere om vi har mange nok svar til å ha ryggdekning for hva vi skal jobbe for, eller er mange nok påmeldte til at det er forsvarlig å gjennomføre kurset eller arrangementet. Da følger som vanlig spørsmålene om det er kommunikasjonen, innholdet/saken, formen, stedet, tidspunktet på året eller prisen det er noe galt med.

Kanskje vi fra nå av burde tenke annerledes? For eksempel ikke ta initiativer til saker og arrangement før det oppstår et stort nok (?) uttalt behov? Det er som kjent i krisetider samholdet har en tendens til å øke, om det er på skolen eller i nasjonen. Kanskje også i organisasjonen?

Med tiden har vi kanskje blitt mer ansatte, med krav til lønn, pensjon, arbeidstid og fritid, enn kallet av ideen folkehøgskole? Folkehøgskoleforbundet risikerer derfor langsomt å bli oppfattet som en serviceorganisasjon som skal ivareta mine krav, mere enn en idé-organisasjon hvor jeg kan bruke mitt engasjement for folkehøgskoleidéen? Den kan rektor og styret og hvem det nå er, ta seg av?

På spørsmålet om hva er folkehøgskole, pleier jeg hardnakket å hevde at det er alle vi som til enhver tid er der, som lærere, praktisk personale, rektor og elevene. Derfor har vi alle (unntatt elevene) funnet sammen i Folkehøgskoleforbundet for sammen å forvalte og videreutvikle, og derved bære idéen om frilynt folkehøgskole.

Det er min overbevisning at engasjementet for folkehøgskolen mye næres av den samtalen vi kan ha mellom oss om skoleideen og dens vilkår – på skolen og mellom skolene. Jeg slutter meg derfor helhjertet til Erlaug Benjaminsens oppfordring i siste nummer av herværende blad, om å bruke de møteplassene som finnes, eller bidra til nye. For ellers er jeg redd at Folkehøgskoleforbundet i disse fusjonsglade tider snart ikke lenger finnes. Og hvem forvalter da ideen?

(PS.: har du meldt deg på kurs i Folkehøgskoleuka?)

 

Øyvind Brandt
leder
Folkehøgskoleforbundet