Jeg synes det er et fint bilde på at man må bake en fin kake, men at man også må lage nydelig pynt som både får folk til å få lyst på kaken og at pynten må gi indikasjoner på hva slags kake man har bakt.

Markedsføringen må være tillitsvekkende og den må fortelle noe om folkehøgskolen man markedsfører.

Ny hobby

Under koronastengingene fikk jeg en ny hobby. Jeg er fortsatt glad i kake, men jeg skjønte at overdreven kakebaking kunne bli en uheldig måte å dempe koronastress.

Strikking ble derfor løsningen. I stedet for å doom-scrolle meg igjennom deprimerende koronanyheter så tok jeg opp strikkepinnene.

Ikke strikket på lenge

De online garnbutikkene skjønte at her var det en ny potensiell storkunde og pumpet alle mine sosiale medier fulle med bilder av stilige gensere som kunne kjøpes som pakkeløsninger med garn, pinner og oppskrift.

Jeg hev meg på og kjøpte pakke på pakke. Det var bare den haken ved mitt nye hobbyprosjekt: Jeg hadde ikke strikket på 20 år. Det betød at jeg manglet enhver forutsetning for å vurdere om jeg kjøpte strikkeprosjekter som var over mine evner. Det betød også at jeg ikke skjønte et kvekk av det strikkeoppskriftene ba meg om å gjøre.

Hjelp fra mamma

Etter nå å ha strikket opp mot ti gensere og et teppe så var det kun en strikkeoppskrift der jeg forsto alt: teppet. Jeg er heldig at jeg har en mor som er superstrikker og det var ikke sjelden at jeg måtte sende henne bilder av oppskriften og så fant hun YouTube-filmer som viste meg hva jeg skulle gjøre.

Man kan selvfølgelig argumentere at jeg burde holde meg til oppskrifter som var innenfor mine evner, men mitt motargument er at dem som produserer strikkeoppskrifter burde være interessert i at så mange som mulig strikker. Så vidt jeg vet så var jeg langt fra den eneste som begynte å strikke på grunn av korona og jeg tviler på at alle ny-strikkere har en mamma de kan ringe til.

Hvorfor lager de ikke strikkeoppskrifter som er lettere å forstå for folk som ikke har strikket på 20 år?

Hva har dette med folkehøgskole å gjøre?

Både NOUen og våre egne interne undersøkelser viser at vi i hovedsak rekrutterer elever som kjenner noen som har gått på folkehøgskole. Det er kanskje ikke så rart siden våre elever er så fornøyde at de er omvandrende reklameplakater for skoleslaget vårt.

Men det handler om noe mer. Det handler også om at folkehøgskole er såpass komplisert å forstå at man kanskje trenger en mamma som har gått på folkehøgskole. Hun kan forklare hvorfor det kan være lurt å gå et helt år på en skole der man bor på skolen, der man ikke har eksamen og karakterer og der man til og med kan ha det gøy mens man lærer.

Folkehøgskolemammaen – eller storebroren eller kompisen – kan forklare at folkehøgskole ikke er skummelt selv om det er annerledes.

Et komplisert budskap

Folkehøgskole er et komplisert budskap å nå fram med til alle de mange ungdommene som ikke kjenner noen som har gått på folkehøgskole.

Hva er elevkveld? Internat? Morgensamling? Danning? Frilynt?

Hvordan skal man betale for skolen? Hvorfor skal man betale?

Hva får man ut av et år? Er dette useriøst siden det ikke er eksamen? Er det barnehage for voksne?

Dette er utfordringen vår hver eneste dag når vi jobber med informasjon og markedsføring. Vi skal fortelle et komplisert budskap, men vi skal forenkle det slik at vi nettopp ikke framstår som noen av de strikkeoppskriftene jeg har irritert meg over.

De er ikke kompliserte for å være slemme

Jeg tror ikke at dem som utvikler strikkeoppskrifter forsøker å være slemme. Tvert imot så tror jeg de vil at så mange som mulig ønsker å strikke genserne deres.

Slik er det også med oss. Vi vil jo at så mange som mulig skal velge folkehøgskole. Og vi vil svært gjerne ha nye grupper med ungdommer inn på skolene våre.

I den sentrale markedsføringen jobber med å forklare alt fra morgensamlinger til hvorfor folkehøgskolene koster penger og det skal vi fortsette med. Jeg ser også at mange skoler er flinke til å ikke kun snakke til menigheten.

Men vi kan alle bli bedre. Hermed en oppfordring til å kjøpe en strikkeoppskrift (eller noe annet om du allerede er en god strikker) og legg den foran deg når du skal skrive noe til ungdommer som ikke kjenner til folkehøgskole. Still deg nå spørsmålet: – Er det jeg skriver like innforstått som en strikkeoppskrift eller kan man forstå budskapet uten å måtte ha hjelp fra mamma?

Av Dorte Birch