Kvalitet i Folkehøgskolen

Jeg må dessverre si at jeg ikke deler begeistringen over NOU 2022:16 som fremkommer hos de fleste innleggene i folkehøgskolen nr 1-23. Det er ikke fordi den ikke har gode innspill. Den tar opp mange viktige saker for folkehøgskolen. Men når jeg leser rapporten blir jeg sittende med en følelse av at de som har ført rapporten i pennen ikke helt forstår hva folkehøgskole er, og hva som er folkehøgskolens suksessfaktorer. Rapporten gir for meg inntrykk av at her skal det ryddes og ordnes. Alt skal bli transparent og lett å forstå, og alt skal måles og offentliggjøres. Ja det høres ut som skoleverket er en klar modell. Men blir det da folkehøgskole vi blir sittende igjen med?

  For meg er suksessfaktorene i folkehøgskolen alt det som ikke kan måles og veies med de evalueringsinstrumentene vi har i dag.

I folkehøgskolen er faget verktøyet mens målet er allmenndanning og folkeopplysning. Innenfor denne rammen har ungdom i dag størst behov for personlig vekst og utvikling. Kvaliteten i undervisningen dreier seg ikke om hva vi underviser i, eller hvor flink eleven er faglig, men hvordan vi møter elevene, og bidrar til at de vokser og utvikler seg gjennom det faglige arbeidet. Vi møter dem fordomsfritt, uten å kategorisere dem, uten å sammenlikne dem med hverandre, kun for å hjelpe dem å utvikle seg på de områdene som er viktigst for dem, og uten at de må leve opp til noe annet enn sine egne mål.

Alle elevene har forskjellig ståsted når de kommer. Kvaliteten i hver elevs utvikling kan ikke måles. Den er individuell for hver elev. Men gjennom dialog kan elevene reflektere over hvordan de lykkes over tid. Det er hva eleven trenger å jobbe med som styrer utviklingstakt, mål og resultater. Den ene utviklingen er ikke noe bedre enn den andre så lenge hver elev får jobbe med det som er viktig for hen.

Disse prosessene kan ikke evalueres opp not faste kriterier eller normer, for de er unike for hver elev.

Myndighetene vil aldri gjennom evalueringer og rapporter kunne ha kontroll over kvaliteten i arbeidet på folkehøgskoler som jobber på denne måten. Hvordan ungdom reflekterer seg frem til en ny trygghet og et sterkere fundament for sin tilværelse er individuelt. Dessuten vil det kreve enorme summer. Arbeidet gjøres hver gang en ansatt er i dialog med en elev. Det skaper resultater, men vi er ikke opptatt av de målbare resultatene som kan puttes inn i et regneark. Vi ser det i et større perspektiv der utvikling av hele mennesket er målet.

I fagene ønsker vi å ha så høy faglig kvalitet og så høyt nivå som mulig, men dette er i realiteten underordnet. For all aktivitet, og all læring gjøres i konteksten av vårt sosialpedagogiske arbeid. Dette betyr at det er måten vi underviser på, hvordan vi møter elevene i alle undervisnings og samtale situasjoner som er prioritert. Vi ser elevene i alle situasjonene i løpet av skolehverdagen og tør å ta tak i det vi ser. Det gjør at elevene føler seg møtt og ivaretatt. Dette påvirker også hvor høy kvalitet undervisningen kan ha til enhver tid.

På grunnlag av ovenstående synes det for oss som om utvalget ber om noe det ikke er mulig å levere. Alt som dreier seg om genuine folkehøgskolekvaliteter er ikke målbare størrelser.

Økonomi.

Utvalget kommer med en rekke anbefalinger i forhold til økonomi og statlige tilskudd. Noen av forslagene vil få til dels betydelige utslag for enkeltskoler. Samtidig sier utvalget at de ikke har regnet på konsekvensene av sine anbefalinger. Det oppfattes som hoderystende useriøst å foreslå anbefalinger med store konsekvenser uten at man en gang har regnet på, og utredet konsekvensene.

    I utvalgets anbefalinger punkt 6 foreslår utvalget at det settes en maksimumspris for elevbetaling for et folkehøgskoleår tilsvarende 1,2 ganger Statens Lånekasses satser for lån og stipend for et folkehøgskoleår.

På midten av 1990 tallet dekket 80% av elevtilskuddet lønn til ca. 2 årstimer pr. elev (altså to timer hver skoleuke gjennom hele skoleåret pr. elev). I 2023 er dette redusert til ca. 1 årstime pr. elev. Elevtilskuddet er altså nesten halvert på ca. 28 år i forhold til lønnsnivå. På grunn av de reduserte statlige tilskuddene har skolene vært nødt til å redusere det pedagogiske tilbudet, øke elevbetalingen eller øke andre inntekter.

Det er dessverre også grunn til å forvente at de statlige tilskuddene vil reduseres i forhold til lønnsutviklingen også i årene fremover. Vi kan heller ikke forvente at lånekassens nivåer reguleres i takt med lønnsutviklingen. Når inntekten fra elevene låses til ett nivå, mens statstilskuddet gradvis reduseres vil det etter hvert gi helt uholdbare økonomiske rammer for skolene. Forslaget tar ikke høyde for statstilskuddets historiske utvikling og vil være en tragedie for folkehøgskolene om det vedtas. Forslaget står også i sterk kontrast til utvalgets anbefalinger i kapittel 11 – kvalitet i folkehøgskolesektoren. Det vil etter hvert ikke være mulig å finansiere høy kvalitet på noe av arbeidet som gjøres i folkehøgskolene.

Under anbefaling nr. 6 blir det også anbefalt at alle skoler har en linje som kun koster lånekassens satser for lån og stipend for ett skoleår. Hva mener egentlig utvalget her. Skal de andre elevene betale det disse elevene ikke betaler, eller skal det være dårligere kvalitet på tilbudet disse elevene får?

I forslag 67 foreslår utvalget en ganske drastisk justering av basistilskudd og elevtilskudd. Folkehøgskolerådets beregninger viser at dagens tilskuddsfordeling gir alle skoler mulighet til å drive omtrent like godt. Hvorfor ødelegge et godt fungerende velbalansert system uten en gang å utrede konkvensene? For store skoler er det snakke om millionbeløp i reduserte tilskudd.

Utvalget forsvares forslaget med at enkelte skoler nå har elever de ikke får betalt for og at det vil veie opp for tilskudds reduksjonen når de får betalt for alle elever. Dette er en søkt begrunnelse som i realiteten ikke vil gi det utslaget man forespeiles i utredningen.

    I anbefaling nr. 68 anbefaler utvalget å skrote dagens begrensning på godkjent internatkapasitet og maksimalt elevtall. I stedet foreslår utvalget et felles maksimalt elevtall på 190 elever. Kombinert med at elev nr. 131 og oppover kun skal gi 50% statstilskudd, blir det i realiteten vil bli svært vanskelig å drive skoler med over 130 elever.

Når elevtallet blir sluppet løs på denne måten vil alle skoler som kan øke elevtallet gjøre det, mens de som ikke klarer å øke elevtallet vil få mindre betalt pr elev. For det er ikke lagt opp til at tilskuddene øker når det totale elevtallet øker. Eksisterende midler blir bare delt på flere. Så skoler med under 130 elever i dag, og som har god elevtilgang, vil kunne tjene på å øke elevtallet. De store skolene og de som ikke har mulighet til å øke elevtallet vil tape på det. Og også på dette punktet er det snakk om store summer i tapt tilskudd for de skolene som er store i dag.

Hadde utvalget langt frem god dokumentasjon på at store skoler ikke er hensiktsmessige i forhold til folkehøgskolens pedagogiske modell, og at store skoler har betydelige stordriftsfordeler i forhold til mindre skoler, så hadde anbefalingene vært forståelige. Men utvalget har ingen annen begrunnelse enn at de liker små skoler bedre enn store. Hvordan er det egentlig mulig å legge frem en offentlig utredning med slike begrunnelser. Forslagene vil først eliminere de store skolene, og på sikt gjøre det meget krevende for folkehøgskoler å eksistere i det hele tatt.

Konklusjon

Denne NOU’en har kanskje som intensjon å styrke skoleslaget, men det den i realiteten gjør er å rasere skoleslaget. Det er synd, når vi nå først får en NOU for folkehøgskolen, at utvalget faller for fristelsen til å legge synsing og antakelser til grunn for dramatiske endringer, og at viktige anbefalinger baseres på manglende kunnskaper om skoleslaget. Det ødelegger helhetsbildet i NOU’en.

Jon Krognes, rektor Toneheim folkehøgskole