Minneord om Harry Wiig Andersen
Harry Wiig Andersen var leder av Noregs Kristelege Folkehøgskulelag i tre perioder, og derfor var han også skiftevis leder og medlem av Folkehøgskolerådet etter avtaler mellom folkehøgskoleorganisasjonene i de samme periodene. Harry satt også i Samnemnda, og han var medlem av Nordisk Folkehøgskoleråd. Han gjorde en god jobb i alle de verv han påtok seg, han hadde stor arbeidskapasitet, var ambisiøs og engasjert, og ofte fikk han det som han ville. Han var leder av NKF i den tida da motsetningen mellom kristelig og frilynt folkehøgskole var skarp og stor, det handlet synet på eksamen, det handlet om kompetansespørsmål, og det handlet om folkehøgskolens pedagogikk. Det var ei tid med tøffe diskusjoner, men jeg husker Harry Wiig Andersen som en ærlig, klar og redelig motstander som også så mulighet for brobygging.
Fra et frilynt folkehøgskoleperspektiv er det mange episoder og historier som dukker fram når jeg skal se tilbake på samarbeidet med Harry Wiig Andersen. Gjennom sin raushet og vennskapelige holdning gjorde han kløfta mellom frilynt og kristelig folkehøgskole mindre, men han var alltid klar og fast på eget idégrunnlag når diskusjonen brøt på dypere vann.
Noen episoder utmerker seg i mitt minne. Harry var i væremåte en vaskekte tjuagutt fra Bergen. Når statsbudsjettet var lagt fram, folkehøgskolekapitlet var kommet fram i lyset med mulige mangler og skavanker, var Harry klar til det han kalte høstjakta på Stortinget. Da kom politikeren Harry Wiig Andersen fram! Folkehøgskolerådets medlemmer kom med gode råd om ordbruk til Harry, særlig det at det heter stortingsrepresentanter, ikke stortingsmenn. Spilt møye, for Harry fortsatte utrettelig med sitt «Stortingsmænn» med brei og brautende bergensk æ. Han slapp vel unna med sin muntre maskuline sjarm.
Mitt sterkeste minne med Harry Wiig Andersen er nok likevel arbeidet med å få reist en folkehøgskole i Gaza, i regi av organisasjonen NOSAG. Dette samarbeidsprosjektet mellom krefter i frilynt og kristelig folkehøgskole samt progressive folk på høyt nivå både i Israel og Gaza, førte januar 1996 til en reise til Israel og Gaza for å arbeide for denne folkehøgskolen. På denne reisa fikk vi treffe daværende leder i PLO Yasser Arafat. Det kostet nok noe for den ihuga Israelsvennen Harry Wiig Andersen å ta PLO-lederen i handa, men etterpå sa Harry at denne mannen kunne han stole på, og at han beundret Arafat for Oslo-avtalen. Det er en slags skjebnens ironi at minneordet om Harry Wiig Andersen og minnet om det daværende håpet om folkelig dialog mellom israelere og palestinere skrives i ei tid da alle håp om dette er lagt i grus!
Jeg tenker på Harry Wiig Andersen som en mann med mye vind og vær rundt seg, han fylte rommet med muntre replikker, stort alvor når det passet, han var en mann med enorm arbeidsevne og folkelig innsikt. Han behandlet folk med respekt, jeg vil savne ham som en god venn.
Arild Mikkelsen